Esperanza Rosales i Kuratoren

Av: Ingvild Krogvig

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Aktuell som kurator for utstillingen «Nobody can tell the why of it» på visningsrommet 1857 på Grønland i Oslo.

– Pressemeldingen består av den innledende passasjen fra en Henry James’ novelle The Story of it. På hvilken måte setter den tonen for utstillingen?
– James’ novelle handler om noen som jobber, vi vet ikke helt hvem det er eller hva de jobber med, isteden er fokuset på «the prosess of making» – noe som også er nøkkelordet for denne utstillingen. Bakgrunnen for prosjektet var et ønske om å lage noe sammen med kunstnere hvis arbeider jeg er fascinert av. Mange av dem benytter språk og tekst som råmateriale, og flere av verkene berører dobbelthetene som ofte ligger i vår bruk av språket. På den ene siden brukes det til å forkynne noe, men i mange sammenhenger, som i religiøse tekster, bidrar språkliggjøringen samtidig til å gjøre ting mer obskurt.

– Kan du si litt om de deltagende kunstnerne og arbeidene deres?
– La meg begynne med Ken Okiishi, en videokunster bosatt i New York. I tidligere filmer har han vevd sammen tekstfragmenter hentet fra alt fra new age kokebøker til lydboksnutter. Her har han laget sin først musikkfilm. Med utgangspunkt i Jacques Demys film Paraplyene i Cherbourg har Okioshi invitert flere lokale utøvere, blant annet en guttesopran og Nils Beck, til å nyfortolke partituret fra filmen. Nick Mauss, også fra New York, har bygget noen store trapper i finér. I det du beveger seg opp og ned vil du se tegninger ligge under glass i trappetrinnene eller drapert rundt trappekonstruksjonen. Slik dramatiseres selve seeropplevelsen. Josef Strau er den mest etablerte av kunstnerne, han jobber i Köln og Berlin. Han har skrever tre tekster som opplyses av lamper, og disse tekstene synes å gå i dialog med de andre verkene i utstillingen. Nicholas Byrne fra London legger lag på lag med maling på kobber, og skraper så frem linjer og mønstre. Sistemann er den Frankfurt-baserte kunstneren Timothy Furey. Med utgangspunkt i noe så trivielt som avispapir skaper han verk som har en eterisk karakter, der deler av teksten trer frem, mens andre forsvinner.

– Hvordan har det vært å jobbe med rommene på 1857? Det første rommet er et lite vindskeivt rom med storblomstrete vinylgulv, det andre en enorm betonghall, begge befinner seg langt bort fra white cube-malen.
– Betonghallen byr på noen utfordringer, både for kunstnerne og meg som kurator. Vi har prøvd å unngå å løse det på den opplagte måten ved å lage en kjempeskulptur. Opprinnelig var jeg redd kunstnerne skulle oppleve rommet som avskrekkende, men det ser ut til at de liker å arbeide i det.

– Du jobber for tiden på din første roman. I tillegg arbeider du som kurator, kritiker, skribent og inntil nylig var du også leder for et galleri i Brüssel. Hvordan virker disse rollene på hverandre?
– Mange ville nok mene at det er en interessekonflikt her, og spørre seg om det er mulig å opprettholde en kritiske distanse når man jobber så tett med kunstnerne. Men jeg har kommet til at det viktigste for meg er å ha nærhet til arbeidene. For å forstå hva som står på spill i verket, er det viktig å ha kontakt med kunstneren. Å jobbe med kunstnere på en utstilling blir dermed det perfekte springbrettet for å skrive om kunst. Den ene praksisen glir inn i den andre, og skaper en egen form for energi.

– Du har bidratt til tekstsamlingen Rotterdam Dialogues: The Critics, The Curators, The Artists. På hvilken måte er du opptatt av kuratorrollen?
– Jeg er utdannet kunstner, ikke kunsthistoriker eller filosof, så jeg er ikke konstituert inn i en bestemt metode å analysere eller beskrive kunst på. Jeg er heller ikke kurator i den tradisjonelle betydningen av ordet, jeg føler meg definitivt ikke som en profesjonalisert utøver. Løsningene vokser frem i samarbeid med kunstnerne – jeg har lært enormt mye om det å bygge utstillinger av dem. En guttesopran kommer innom galleriet i dag for å synge Shuberts Wohin, som jo betyr «hvor hen». På mange måter oppsummerer det spørsmålene som har dukket opp underveis i prosessen med å lage denne utstillingen: Hvor tar vi dette, hvor ender vi? De siste årene har det vært en del snakk om kuratorisk kontroll. Det synes å ha vært en misnøye blant kunstnere overfor kuratorer som har for sterke visjoner, og prøver å presse kunstnernes arbeider inn i en helt bestemt mal. For meg er det viktig å jobbe på samme nivå som kunstnerne, med de samme spørsmålene og usikkerhetene.

– Så kuratorrollen for deg handler mer om å være en medspiller enn å gå inn i rollen som kunstner-kurator?
– Absolutt!