• Illustrasjon: Stein Nerland

    Victor Lind

Tema: Et lite essay om kunstnere

Av: Knut M. Nesse

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

Når evaluatørene popper opp til samfunnsoverflaten igjen, med kompetanse på «teoretiske aspekter ved hovedsakelig praktisk og emosjonelt regulerte prosesser innen kunstfeltet», diplomer og korrekte briller, da står kulturredaktørene klar med røde løpere og spalteplass.

ADVARSEL: Dette er et essay, det vil si at teksten stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Dessuten er innholdet er preget av spissformuleringer, sarkasme, omtrentligheter, grove generaliseringer, subjektivitet og tegn på fordommer. Men det kan likevel ha noe for seg.

Hva kan kunstnere sammenlignes med? Er de forskere, oppfinnere, entreprenører eller er de noen slags «multivesener»? Det er laget mange modeller for inndelingen av mennesketyper og menneskelige egenskaper. Én av disse kan kanskje egne seg som grunnlag for en tankelek. Denne modellen deler de kunstneriske mennesketypene eller kunstnernes egenskaper inn i fem hovedkategorier ordnet i et slags hierarkisk mønster: 1) innovatørene, 2) entreprenørene, 3) konsolidatorene, 4) evaluatørene og 5) akklamatørene.
Ingen kunstner er vel helt og fullt det ene eller det andre, men hver og en av oss har kanskje noen tanker om hvordan vi er satt sammen?

1. Innovatørene
Det finnes kunstnere som er unikt kreative. De er konsekvent divergente, fullstendig uforutsigbare, og med ujevne mellomrom kommer de med eksepsjonelle resultater. De er ekte nytenkere, de flytter grenser og de forandrer – på varig basis – vår opplevelse av kunsten og resten av virkeligheten. De er elendige på samarbeid, søknadsskriving og selvangivelse. De har sans for å filosofere, spasere, postulere, improvisere, eksperimentere og kreere. De er absolutt prosessorienterte. Ordene «prosjektplan» og «diskurs» påfører dem hjerneprolaps. De ser på seg selv som oppfinnere.

2. Entreprenørene
Entreprenørene er flinke til å plukke opp gullkorn, ikke minst fra oppfinnerne. Dette skrives det et lengre «notat» om og slik utvikler entreprenører eierforhold til ideer. Så setter de igang et størst mulig maskineri: De mobiliserer nettverket sitt, de etablerer tverrkulturelle prosjekt-, arbeids-, styrings-, informasjons-, referanse- og evalueringsgrupper, de oppdaterer CV-er, de skriver pressemeldinger og de spyr ut søknader med magiske ord. De bygger om et nedlagt bygdemeieri til flerårig prosjektbase og underveis har de lange og ustrukturerte samtaler om hvor viktig det er at kunsten forstår seg på å bruke politikkens og næringslivets tenkemåter for å posisjonere seg som en tydelig stemme i det nye Norge, med innvandringsprosjektet og behovet for å lykkes med alt som følger med det, og sånn. Disse er sterkt resultatorienterte og liker å organisere og å skape grunnlag for midlertidige prosjektbaserte stillinger i utkantstrøk. De hevder at kunstnere er vitenskapsfolk.

3. Konsolidatorene
Så har vi nok en gruppe, som også finner det for godt å titulere seg kunstnere, nemlig konsolidatorene. Konsolidatorene konsoliderer, de sørger for at et hvilket som helst prosjekt, kan snurre og gå så lenge som mulig. De er typen fargerike prosjektmedarbeidere, og de har gjerne eksamener innen så vel skulpturell keramikk som pedagogikk og prosjektledelse foruten utallige kurs i blant annet «kunst i uterom», kunstkonsulentvirksomhet, økonomistyring for enkeltmannsforetak, Photoshop og billedterapi. De skriver søknader bedre enn de fleste, er noen djevler på latte og skaffer sushi til fredagsmøtene. Og de fronter prosjektgruppen i møter som har med penger å gjøre, det vil si alle. Denne gruppen er den mest tallrike – på alle måter – og hevder at kunstnere er kunstnere.

4. Evaluatørene
Evaluatører er også en gruppe som gjerne kaller seg kunstnere. De er sånne som har lange og dype dykk bak seg i bokbassengene til høgskoler og universiteter – helst i land med spesielt vanskelige språk – som Blindern eller Polen. Når de popper opp til samfunnsoverflaten igjen, med kompetanse på «Teoretiske aspekter ved hovedsakelig praktisk og emosjonelt regulerte prosesser innen kunstfeltet», diplomer og korrekte briller, da står kulturredaktørene klar med røde løpere og spalteplass. Det er alltid trygt og godt å emballere kunsten så grundig at den blir underordnet emballasjen. Dette er folk som lett skriver en doktoravhandling basert på eget samtidskunstprosjekt, som består i at de får befolkningen i en hel bydel til å gå med briller med rødt glass i to døgn, mens noen filmer og dybdeintervjuer. Prosjektet eller doktorgradsarbeidet skal ikke ende i en entydig konklusjon, tvert imot, summen skal få virke på seerne eller tilskuerne og opponentene uten føringer fra kunstneren. Det skaffes også tilleggsmidler på en million kroner til en versjon som skal vises på en kafé i Berlin. Disse har sans for å dokumentere, marsjere, eksaminere, kontrollere, rapportere og inspisere. Gruppen hevder at kunstnere er vitenskapsfolk, men ikke slike vitenskapsfolk som entreprenørene. Evaluatørene opplever entreprenørene som litt for tekniske og praktiske av seg.

5. Akklamatørene
Den siste gruppen er akklamatørene. Akklamatører har enten aldri begynt på noe, eller de har sluttet. De er alltid lett og innsmigrende til stede. De er til enhver tid nysgjerrige på «om det er noe på gang», og de er alltid enig med siste taler. Og så klapper de – uansett. Bare andre også klapper. Men de starter ikke klappingen. De venter til de er helt sikre på at det er trygt og korrekt å klappe. Da klapper de veldig. De vet slett ikke alltid hvorfor de klapper, men det er klappe de kan best, så de gjør det så ofte anledningen byr seg. Denne gruppen drikker det meste av sjampisen på åpninger og står gjerne nærmest kunstneren eller galleristen, uten å gjøre annet enn å late som om de kjenner vedkommende ganske godt, gjerne med innlagt luftprating og rare blikk. Uten å si det høyt, mener de at de viktigste kunstnerne er de som er umerkelig til stede og som fordeler subtile signaler i miljøet. De støtter seg til lignelsen om sommerfugleffekten og hviler trygt i en overbevisning om at det lille smilet eller den velutførte applausen nok skal resultere i noe stort og spennende utført av en eller annen, en eller annen gang, et eller annet sted. De er glade i uåpnede poesibøker og arabiske ordtak som krever mye, men som er pene å se på. De har et romslig syn på definisjonen av kunst og forventer at det vil inntreffe minst en stor og spektakulær hendelse som vil «føre til noe». Hvis de settes under betydelig press, kan de finne på å si at kunstnere er mennesker som er født til en oppgave som er større enn dem selv og som har evnen til å elske lidelsen i alltid å være underveis mot det umulige.

Hva nå?
Jeg antar at den norske staten tror på ideen om den amerikanske barberingsautomaten, den man bare stikker hodet inn i. – Ja, men alle har jo ikke like hoder, innvendte noen. – Nei, men de får det!, svarte oppfinneren.
Nå må kunstnerne tenke fort og mye for fortsatt å beholde hodet og være på frifot. Staten og akademia er nemlig godt i gang med et omfattende assimileringsprosjekt. Disse dinosaurene er umettelige, de gomler i seg det de får tak i, og inne i de store magene deres kvernes alt til en enhetlig og samfunnstilpasset grøt.
Deler av kunstlivet lever kanskje fortsatt uten føringer fra staten og forklaringer fra akademia, men friheten krymper raskt. Et vesentlig spørsmål er: Skal kunstnerne være reaksjonsmennesker eller skal de være aksjonsmennesker? Skal de styre eller skal de styres etter penger og tillatelser (populært kalt «ressurser») og startsignaler fra «noen», eller skal de agere, det vil si handle, på eget initiativ og i full frihet?

Asfaltbryter
Det finnes nok av grusomme eksempler på hva som skjer når stater setter likhetstegn mellom bevilgninger og føringer. Da vinner militæret, fotballen og de næringsbaserte kulturprosjektene. Lyskespark og rusfrie rockekonserter for yngre ungdom (analogt med alkoholfri vodka) inngår i, for ikke å si danner ryggraden i, nasjonens «prosjekt kulturløft». De genuine innovatørene, de ekte oppfinnerne, har heldigvis en egen evne til å vokse gjennom asfalt. Og når de barberer seg, passer de på å bruke redskaper som ikke koster dem hodet. Måtte de aldri gi seg. Amen.