• Jeg er redd for å gi fra meg definisjonsmakten over eget arbeid, sier Snorre Ytterstad om det å stille ut i Museet for samtidskunst.

Snorre Ytterstad sirkler inn målet

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

– Man trenger ikke være alvorlig for å være seriøs. Lek kan være et våpen, sier Snorre Ytterstad. Utstillingen hans på Nasjonalmuseet er kanskje enda viktigere nå, etter terror-angrepene i sommer. Ytterstads arbeider sirkulerer rundt historie, økonomi og høyreekstremisme.

Midt blant oppkuttede dartskiver og omformbare objekter basert på Malevichs malerier, står den gamle logoen til Museet for Samtidskunst lent inn mot veggen. Hvorfor velger du å ta den med i utstillingen?
– Jeg fant den nede på verkstedet. Sirkelen som går over i firkanten går igjen i hele utstillingen, og i selve bygget. Først huset lokalene Norges Bank, deretter Museet for Samtidskunst og i dag heter det Nasjonalmuseet – en hierarkisk institusjon preget av konflikter. Jeg har vært imot disse sammenslåingene fra begynnelsen. Vi har sett det samme skje med Kunstakademiet. Det hele er symptomatisk for en «Big Corporation-tankegang». Å bruke den gamle logoen er et pek mot disse tingene.


Studerer du de ytre formale strukturene for å si noe om de underliggende?
– Det er interessant å se hvordan bygget begynner å kommunisere med verkene og omvendt. Det blir selve basen i utstillingen. Firkanten og sirkelen gjentar seg over alt. Jeg liker å arbeide stedsspesifikt. I hovedrommet stod bankskrankene før i tiden. Og hvis du ser opp i de runde tak-kuplene kan du se de gamle symbolene, som har vært tildekket. De representerer de ulike norske næringsveiene og slik er historien tilstede. Jeg hang en dartskive – en målskive – oppe i taket over skogbruk-symbolet, i og med at skogen er med i verket under: Oppskytningsrampe for granter.

Yte motstand
Oppskytningsrampen står der med størknet gjørme på hjulene og brukte utskytningsbatterier liggende rundt om. Er det viktig at oppskytningsrampa faktisk har vært i bruk?
– Ja, hvis den ikke hadde fyrt opp grantreet ville den ikke vært det den utga seg for. Utskytingen skjedde like før åpning. Vi var et helt team med fotografer, museumsrepresentanter og folk fra Norwegian Experimental Amateur Rocketry – som ble de som lagde de tekniske løsningene. Treet fløy 30-40 meter, ikke spesielt langt, men det var gøy! Museet ville ha video fra utskytningen og fremheve det spektakulære, men det var viktig for meg å unngå det. Isteden ble det postkort av treet under utskytning. Rampa er et motstandselement, som kanskje yter motstand mot «squareness».
– Egentlig ville jeg at våpendelen av utskytingsrampa skulle være reell, med militær teknologi, så jeg tok først kontakt med Kongsberg Defense System (KDS) for et mulig samarbeid med deres ingeniører. Dessverre bestemte museet seg for at de ikke kunne samarbeide med en våpeneksportør. Men det er jo veldig rart med en slik politisk beslutning, for begge er jo tross alt statlige institusjoner! Det var heller ikke meningen å kritisere KDS, selv om det er betent. Det er staten som legger føringene. Jeg har lenge vært veldig opptatt av mellomkrigstiden og hva som skjer med kunsten når verden står i brann. I dag er vi i såkalt forsvarskrig i Afghanistan og Libya...

Lekent
Hvorfor heter utstillingen «Squared target»?
– Jeg forsøker vel å sirkle inn målet... Tittelen spiller på det urgamle og umulige geometriske problemet «Squaring the circle». Uttrykket er også brukt som en metafor for å gjøre noe logisk eller intuitivt umulig. Da Malevich malte Black square skjedde det noe vanvittig nytt! Han inkluderte begynnelsen og slutten i samme objekt. Den ideen har jeg brukt i BallpointBall, som er en ball satt sammen av mange ballpointpenner. Arbeidet kretser rundt begynnelse og slutt i seg selv, tenkt som: «The point of the ball is to make a ball of ballpoints». Jeg er fascinert av «puzzlemakers»; folk som tenker ut geometriske formler og logiske spill.

Det er mye lek i verkene dine? I ett av rommene er en rød klovnenese spent opp i en sprettert, som ser ut som den skal smelle rett i ansiktet på deg.
– Det er en form for slapstick humor: En hyllest til lek, men samtidig er den et våpen. Fra commedia del arte via Buster Keaton, Charlie Chaplin og Jacques Tati brukes det som kritikk av samtiden. Det er interessant hvordan det sosiale engasjementet kommer til uttrykk. Jeg liker at spretterten har form som Y og holderen på nesen har S-form, som utgjør mine initialer. Man trenger ikke være alvorlig selv om man er seriøs. Humor kan virke forløsende. Det er også en hyllest til Alexander Calders sirkus med dukkeklovner og linedansere som han begynte å lage da han kom til USA. Kunsten hans er full av energi og overskudd. Han var aldri politisk konkret i sine arbeider, men som person var han veldig samfunnsengasjert.

Politisk
I verket On a Thightrope a Screw thinks Shit har du skåret ut bokstavene til Det sveitsiske folkeparti rett i veggen og ommøblert bokstavene som anagram på en line, strukket mellom to sveitserkniver. Arbeidene dine er ganske politiske?
– Av og til prøver jeg å være konkret. Akkurat det verket handler jo om det høyreekstreme partiets valgkamp i 2007 – og den enorme muslimhetsen som har bygd seg opp i Europa over flere år. De høyreekstreme står styrket over alt. Fokus flyttes fra de reelle problemene, mens man gir skylden til en bestemt gruppe. Finanskrisen brøt ut året etter. Når politikk feiler, tyter det i sprekker, og gjørma renner ut. Norge blir ofte sammenlignet med Sveits. Verket er en motstand mot renhet: Jeg skjærer i «den hvite kuben».

Er det en utforskning av språk og materiale du holder på med?
– Ja, materiale og språk går jo sammen. Det er noe en må ta hensyn til. Jeg er ikke en som repetetivt går inn i ett materiale og lærer alt om det. Det er stadig vekk nye utfordringer i forhold til materialbruk og teknikk.

Folkelig elitist?
Hvordan er det å stille ut på Nasjonalmuseet? Vil verdien på kunsten du lager nå øke?
– Først og fremst var jeg overrasket over å bli invitert. Men det er litt skummelt. Jeg er redd for å gi fra meg definisjonsmakten over eget arbeid. Det med verdi er et uinteressant spørsmål. Man må holde markedet på avstand og ikke gjøre seg avhengig av det. Men å si det er vel å kaste stein i glasshus, i og med at jeg er ved et kommersielt galleri.
– Det er rart å se den utviklingen som har skjedd siden vi gikk ut fra akademiet. Jeg har overhørt kunstnere uttrykke bekymring for at markedet skal falle. What?! Det er vel det beste som kan skje? Det er ikke noe galt med det private markedet per se, men det har blitt veldig spekulativt. Jeg er virkelig ingen tilhenger av at penger skal definere hva som er god kunst. Studenter blir redde for å eksperimentere. De forsøker å lage en signatur for å bli synlig, isteden for å gi faen. Man kommer uansett ikke vekk fra seg selv. Av og til tenker jeg: Snorre, hva holder du på med? Men hvis jeg får den der litt flaue følelsen, stoler jeg på den.

Det slår meg at verkene dine både er folkelige og ikke folkelige på samme tid?
– Jeg ønsker jo ikke å bli populistisk, men liker generøse arbeider. De må kommunisere. Men gjør de egentlig det? Av og til er det viktig å gjøre ting selv om det ikke er synlig. Jeg har plassert en bitteliten kulepenn-kule helt oppe i taket, som ingen kan se. Det er som med stjernene, de er der oppe selv om du ikke kan se dem. Det er mye som ikke er viktig for publikum, men som er viktig for meg: Det at det er en ekte linse i den minikikkerten, eller at den lille amerikanske penneraketten på globusen faktisk kan fyres opp.

Ikke nostalgi
Arbeidene dine har mange referanser til 1900-tallet og modernismen – du har laget objekter hvor du tar utgangspunkt i Malevich malerier, du bruker Brancusis Bird in space som tittel på en video og leker med Man Rays Obstruction – er det en form for nostalgi?
– Nei. Har vi noen gang forlatt modernismen? Jeg opplever den aktuell som kontrast og motstand mot samtidens brune tanker. Men hvorfor det har blitt så mange referanser handler kanskje igjen om mellomkrigstiden og kunsten i en krisetid. Jeg er glad i modernismen. Tysk ekspresjonisme og entartet kunst var jo helt rått. Å gjøre det samme i dag vil virke spekulativt. Kanskje er mediebildene så sterke at kunsten må gå et annet sted. Jeg trenger ikke bruke et bilde av «The killteam» fra Irak-krigen. Isteden bruker jeg et av lynsjing i byen Omaha i 1919. Den svarte arbeideren Will Brown ble offer for politisk initiert vold fra den tapende part i valget. Rasisme blir ofte bevisst brukt til å lede oppmerksomheten bort fra andre viktige samfunnsforhold i nedgangstider. Det viser hvordan historien gjentar seg – med andre i rollene.

(Intervjuet ble gjort 1. juli 2011)