• Elina Brotherus, Artists at Work, 2009. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og the gb agency, Paris

Beige biennale

Av: Ingvild Krogvig

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

Når Momentum går av stabelen for sjette gang, er det nordiske konseptet forlatt. Den eneste resten av en samnordisk tanke finner vi i sammensetningen av biennalens kuratorteam der alle de nordiske landene er representert.

Biennalens idé
Ifølge kuratoruttalelser i The Reader, som utgis i forbindelse med biennalen, er det tematiske omdreiningspunktet «betydning av tid og rom både i kunsten og i det å lage en utstilling». Å bygge en utstilling rundt så omfattende kategorier er i seg selv risikabelt, men dersom tematikken hadde blitt presisert og underbygget i kuratorteksten kunne man ha reddet skinnet. Det gjør den dessverre ikke. Isteden møter vi et ganske allment tankegods som tidvis presenteres som selvkreerte innsikter. Tendensen i dagens norske kunstfelt til å fetisjere det akademiske som form, preger også biennalen i Moss. Valget om å lage en tekstsamling, en reader, fremfor en katalog,
er symptomatisk i så måte. Det er også Øystein Aasan og Marianne Zameczniks presentasjon av biennalens utstillingsarkitektur, som utlegges som en teori om forholdet mellom betrakter, rom og verk. Den labyrintiske strukturen, som forvandler store saler til små tittekamre, er ifølge forfatterne et forsøk på å skape et kondensert møte mellom betrakter og verk. Problemet er at dette uforstyrrede møtet ikke representerer noe nytt, men tvert i mot må sees som en forlengelse av den hvite kubens streben etter å skape et idealrom, som isolerer kunstverket fra omverdenen – en streben som går tilbake til etableringen av MoMa på slutten av 1930-tallet og har vært underlagt en kritisk, teoretisk diskurs siden 70-tallet. Den tilsynelatende ignoransen om denne diskursen er én av grunnene til at teksten ikke fyller de akademiske kriteriene til en teori.

Men en utstillingsarkitektur må selvsagt først og fremst vurderes på basis av hvordan den fungerer i praksis. Aasens elegante struktur har absolutt sine plussider. Isoleringen av arbeidene i små enklaver skaper ro rundt kunstopplevelsen. I tillegg genererer labyrintformen en egen spenning. Istedenfor å ta inn kunsthallens mange arbeider i ett sveipende, nysgjerrighetsdrepende blikk, ledes man ut på en oppdagelsesferd der man aldri vet hva som gjemmer seg bak neste skillevegg. Men ulempene er flere enn fordelene. Kuratorenes mulighet til å spille på likheter, forbindelseslinjer og kontraster verkene i mellom forsvinner, og gjør det vanskelig for betrakteren å gripe utstillingens tematiske linjer.

Tid
Hele 50 kunstnere er med, de fleste med flere verk. Blant arbeidene som relaterer seg til tidstematikken, behandles alt fra historisk tid og den subjektive tidserfaringen til øyeblikkets forgjengelighet og fremtiden. Det siste temaet berøres i de fem tidskapslene som er gravd ned rundt Galleri F 15, og som først skal åpnes i 2061. Ideen om å benytte tidskapsler som kunstnerisk konsept smaker umiddelbart litt for new age-aktig. Men Raqs Media Collectives bidrag, som blant annet består av et brev til en fireårig datter, makter å gi legitimitet til ideen. Brevet er en inderlig henvendelse der foreldrene reflekterer rundt den nye usikkerheten de siste to-tre generasjonene har påført fremtiden. En usikkerhet som skyldes overforbruk, overbefolkning og en ukritisk bruk av naturvitenskapens frembringelser, og som synes å lede bare én vei; mot global økologisk katastrofe.

Andre verk som gjør inntrykk, er Bruce Conners suggererende montasjer av dokumentarisk filmmateriale i filmene Report (1967) og Crossroads (1976). I sistnevnte, som er laget av filmdokumentasjonen fra atomprøvesprengningene på Bikini-øyene i 1949, forvandles detoneringen av de fatale bombene til en drømmeaktig, fredfull skjønnhetsåpenbaring. Det er et grep som synliggjør hvor radikalt enkle filmatiske virkemidler kan endre meningsinnholdet i en historisk hendelse. Ikke bare den kollektive, men også den subjektive historien er på plass. I Maria Miesenbergers Ur Sverige/Schweden series 1992/2009 er familie-snapshots fra kunstnerens barndom blitt til blurrede, drømmeaktige fotografier, der en eller flere familiemedlemmer er forvandlet til sorte silhuetter. Det er et banalt, men likevel effektfullt grep, fordi man automatisk begynner å spekulere over hva som ligger i utraderingen.

Tiden som en kunstnerisk aktør er også med, blant annet i Harpa Árnadóttirs Surface of Memory. Lagvise påføringer av lim og pigment resulterer i et hyperkrakelert maleri, der nye sprekker og linjer genereres også etter at verket er ferdig. Tilfeldighetsstrategiene til prosesskunstnere som Eva Hesse er her ført videre i et poetisk evighetsmaleri. Lorenzo Scotto Di Luzios forsøk på å lage en digital klokke ved hjelp av et analogt system spiller på helt andre strenger. Fra en platespiller i papp sendes minuttsignaler via papirruller, ledere og ledninger til en «digital» tidsviser laget av lysstoffrør og sort tøy. Dette absurde Reodor Felgen-prosjektet mimer på ironisk vis det moderne menneskets maniske behov for å være deltager i et oppdatert nå. Andre verk som forholder seg til tidstematikken på en interessant måte er Simon Starlings Projects for Masquerade og KP. Brehmers Macht Potentiale 1- 4.

Sted
Arbeidene som relaterer seg til kategorien sted, er like sprikende. Noen forholder seg til biennalebyen Moss som Ines Tartlers Cutaway View. Verket består av gråpapirark i billedformat, små umalte rektangler på skilleveggene, som blottlegger sponplaten bak, og en liten rektangulær spalte i et av de tildekkede vinduene med utsyn til Petersons papirfabrikk. Innrammingen gir utsikten et uvirkelig, postkortaktig preg som gjør at fabrikken fremstår som hildring og representasjon. Intet dumt grep når utkikkspunktet er en nedlagt fabrikk omfunksjonert fra industrivirksomhet til kunsthall. En helt annen tilnærming til stedet Moss, eller Jeløya, er Andreas Siquelands nomadiske studio Winterstudio / Spring Nights, plassert i et skogholt utenfor Galleri F 15. Bygget som er en eksakt trekopi av kunstnerens Oslo-studio, oppleves som en svermerisk hule der veggene er fylt med skogsmalerier, og der lysflekkene på lerretet synes å reflektere det flikrende sollyset i skogen utenfor. Siquelands verk kan umiddelbart synes som en lefling med den naturlyriske maleritradisjonen. Men det er ikke uten ironisk brodd i forhold til kunstnermyten og ideen om den nordiske kunstens særegne nærhet til naturen. En mer geopolitisk tilnærming til begrepet sted finner vi i Daniel Medinas serie Tribu. Kartblad fra forskjellige kontinenter er skåret opp i tynne strimler og deretter vevflettet sammen til nye kart. Medinas nye geografi, der alle kjente grenser er oppløst, og der landområder er morfet sammen til nye fragmentariske kontinenter, reiser ikke bare spørsmål om den økonomiske og politiske betydningen av grenser, men kan også sees som en litt diffus kommentar til utopien om et grense- og nasjonsløst verdenssamfunn. Mest inntagende er kanskje Bettina Camilla Vestergaards Notes on the most beautiful, der Kairo-beboere i teksts form beskriver det de tenker på som det vakreste stedet i millionbyen. Tekstene ledsages av Vestergaards poetiske sort-hvite fotografier. Forholdet mellom tekstlig og fotografisk representasjon er et moment her, men den emosjonelle effekten skapes av at vi kommer så tett på den personlige opplevelsen av disse bortgjemte og tidvis gåtefulle plassene.

Biennalens problem
I flere av biennalearbeidene blir tid- eller stedstematikken mye mer perifer. Noen av disse arbeidene er gode, som Ulrike Mohrs Geometries, Simon Dybbroe Møllers The Catch og Elina Brotherus Artists at Work. Men det finnes også riktig dårlige arbeider. Et av dem er Superflex og The Propeller Groups Porcelain, som beveger seg til de grader på overflaten av problemstillingene verket antyder, at det nærmer seg det pinlige. Svakt er også Reuters Fountain. Serien med plastdunker fylt med vann fra europeiske fontener fremstår som lite annet enn en readymade-gest på repeat. Biennalens problem ligger likevel ikke her, men i det faktum at så mange av arbeidene oppleves som intetsigende, når man tar høyde for at kuratorteamet har kunnet velge fritt blant det beste av yngre nordiske og internasjonale kunstnere. Det tidvis slappe utvalget, kombinert med en svak bærende idé og en utstillingsarkitektur som gjør det vanskelig å gripe utstillingens tematiske linjer, gjør at sluttresultatet er litt nedslående. Det er synd med tanke på de store ressursene som er lagt ned. Kanskje det er på tide at de ansvarlige kreftene bak biennalen setter seg ned og tenker igjennom hva man vil med Momentum; hvilke funksjoner skal mønstringen fylle? Og hva slags profil skal den ha nå som biennalen ikke lenger primært skal være en utstillingsarena for nordisk kunst?