• Flere timer lydopptak fra Unni Askelands hverdag i New York ble forflyttet til Andørja i hennes verk Exit 13. Her fra moloen, hvor duvende, blå bølger kontrasterte lyden av hundre enarmede banditter.

    Per Heimly

Kunst om idrett

Av: Odd Johan Martinsen

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

«I tenårene var planen min å bli fotballproff i England», sa Kurt Johannessen på årets åpning av Tour de Andørja. Ordene var velvalgte for et idrettspublikum, men hva gjorde han egentlig der?

Kurt Johannessen er kanskje Norges mest anerkjente performancekunstner, og Tour de Andørja er som navnet lyder, en sportsbegivenhet. Forklaringen er at touren er en årlig folkefest over tre dager, hvor kunsten har fått en sentral plass sammen med idretten. Kunstdelen av arrangementet heter «Arctic Challenge Site Specific», og ble holdt for andre gang i år. Fem kunstnere var invitert til å gjøre stedsspesifikke prosjekter om kunst, idrett og kultur.

Tour de Andørja avsluttes med et kappløp opp på den 1187 meter høye Årbostadtinden. Halvveis til toppen ligger Årbostadhytta, og her kunne man oppleve Julie Lillelien Porters verk Like All Mothers.
Verket bestod av to malerier på en hyttevegg. Maleriene fikk en stedspesifikk klang, for på avstand så de ut som to vinduer som speilte landskapet. Det de reflekterte var imidlertid ikke forgrunnen, men fjellene i bakgrunnen. Disse to bildene som spilte sammen som ett, åpnet for drømmebilder inn i en isbre, eller flukt over et mørkt fjellandskap. En assosiasjon gikk til gestaltpsykologiens kvasivitenskapelige bilder hvor dine projeksjoner blir gjenstand for diagnose – skuet jeg ikke et kvinnebryst der inne i isbreen? Den sobre estetikken rommet en ikke uproblematisk motsetning mellom mørk erotikk og moderlighet, min oppmerksomhet ble fanget.

Unni Askelands lydinstallasjon Exit 13 spilte fint inn i iscenesettelsen av hennes liv som lidende diva. Her er flere timer lydopptak fra hverdagen hennes i New York forflyttet til Andørja. Opptaket ble både stilt ut på en molo ved havna og halvveis opp til toppen av Årbostadtinden. Å se utover de duvende, blå bølgene med lyden av hundre enarmede banditter på øret opplevdes som en ubehagelig kontrast. På fjellet derimot, fungerte den samme lyden forunderlig bra. Kanskje var det noe med utsynet høyt til fjells som gav en distanse som ikke krevde audiovisuell harmoni.

En ganske vanlig strategi i kunsten er å forflytte gjenstander og hendelser fra et miljø til et annet. For eksempel bragte Marianne Heske ei løe til Pompidoumuseet i Paris. Askeland tar sin lydlige omverden fra selveste kunstmetropolen New York, og flytter den til lille Andørja. Bevegelsen mellom sentrum og periferi er ofte motsatt i dagens stedsspesifikke kunst.

Tittelen Exit 13 refererer muligens til New York-folkets overtro, der heisene ofte ikke har noen utgang nummer 13. Hva om heisen plutselig slipper deg ut ved en «ikke-eksisterende» exit nummer 13? Ulykke har sin skjerv av magi – og du stiger ut på ei fjellhylle nord for Harstad.

Kurt Johannessen fikk i sitt Frøprosjekt flere idrettsutøvere til å bære med seg frø opp på den svært steinete og «livløse» Årbostadtinden. Verket sjonglerte distinksjoner som nyttig/unyttig, mening/meningsløs, det faktiske/det imaginære. Det gjelder å se for seg løpernes fantasier der de frakter frøene opp fjellsiden – i drømmene til idrettsutøverne bærer det mulige treet prosaiske frukter som pulsklokker, fivefingers og Bjørgens magiske astmamedisin. Eller kanskje var det dameskulpturer av ananas de så for seg spire i treet?

Den thailandske kunstnerinnen Pavana Reid valgte å gjøre sin performance før starten på sykkelløpet. Den 11. juli skulle vi selvsagt få en dag som var ti grader varmere enn hva vi bleike nordlendinger er akklimatisert for. Svetten silte fra utålmodige sykelister, men der var Pavana med sitt prosjekt Beautiful Pineapples. Med tradisjonell thailandsk teknikk skar hun opp et sekstitalls ananaser og delte dem ut til de dehydrerte og sukkersugne syklistene. Var de mer sultne og tørste enn undrende?

Den relasjonelle kunstens mest legendariske uttrykk ble skapt av Rirkrit Tiravanija på 90-tallet. Et sted mellom flyplassen og galleriet satt han opp et suppekjøkken og delte ut suppe til forbipasserende. Kuratorene kanoniserte suppekjøkkenet og plasserte det som tomme kasseroller i kunsthistorisk museum. Den virkelige relasjonelle og stedsspesifikke gesten, det å dele et måltid, har i ettertid holdt koken. Rirkrit Tiravanijas prosjekt var en negasjon av kunst, men negasjon av kunst innenfor kunstens rammer. Institusjonens diskurs har vist seg effektiv for å lage noe om til kunst. Hvis man kan få det til med et pissoar, hvorfor ikke med et måltid.

Pavana Reid la i tillegg sin kultur og sin sjenerøse utstråling på vektskålen. Hvis noe kan betraktes som både kunst og ikke-kunst så gir det en magisk inngangsbillett til kunstsystemet. Bryr de relasjonelle kunstnerne seg om spørsmålet kunst/ikke-kunst i dag? Og hva med idrettsutøverne? Veldig sjenerøst av kunsten, dens nytte har jo tradisjonelt sett vært av en åndelig art, og er ikke ment for å dekke primærbehovene våre. Eller har den lov til å reflektere over denne motsetningen også?

Øyvind Mellbyes Fjellseilas består av to geografiske punkter avmerket i fjellene, Drangen og Årbostadtinden, på Andørja og Rolla. Han beskriver verket som «en ekstremt langsom konkurranse mellom to rivaliserende øyer som tilsammen utgjør Ibestad Kommune». Øya som først forflytter seg inn i en sirkel med radius på 20 km, har vunnet. Her utspiller det seg en storslagen kamp med den geologiske tiden som målestokk – hvilket punkt beveger seg raskest mot målet? Verket har en helt annen tidshorisont enn hva som er vanlig for et kunstverk, og det presser vår forestillingsevne til et punkt hvor vi leende gir opp. Kants versjon av det sublime, hvor noe er så stort at det ikke kan fattes med vår imaginasjon, kan i dag uproblematisk blandes med det humoristiske.

Fjellseilas er en kritikk av idrettsystemets konkurransekode, men av en type som selv idretten finner fascinerende. Idretten er opptatt av den høyeste hastighet, verket ironiserer over dette og maksimerer tregheten. Hvis Fjellseilas får sin plass i den lokale geografiundervisningen, ville det være den rette holde-plassen på vei inn i kunsthistoriens kanon. Slike ringvirkninger i systemets omverden må være det ultimate supplement for et stedsspesifikt og relasjonelt verk. Ifølge Lars Vilks er slike supplement en del av verket.

Medlemskap i kunsthistorien er ikke annonsert som en konkurranse, men den kan beskrives som meget hard. En ensidig beskrivelse av kunsthistorien som det eneste målet for kunstverkene, ville være en uhyrlig forflatning, men makter man helt å fri seg fra et slikt mål i samtidskunsten? Poenget mitt er at kunsten er gjennomsyret av konkurranse som den er blind for, derfor er det viktig å tematisere den, både som innhold utenfor kunsten og som problematisering av kunsten selv.