Hva skal et samtidsmuseum være?

Av: Øystein Sjåstad

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

Nyansatt direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, Tone Hansen, har redigert en kunnskapsmettet antologi som tar for seg spørsmål rundt kunstmuseets rolle i dagens og fremtidens samfunn.

Særlig ut ifra et norsk kulturpolitisk ståsted er dette en viktig bok fordi vi i Oslo opplever nærmest en museumsrevolusjon; gamle museer flyttes, og nye bygg skapes. Det er opplagt at dette påvirker de forskjellige museenes natur og fremtreden, og denne diskusjonsboken gir viktige perspektiver på problemer og muligheter knyttet til dette. Kanskje kommer boken for sent for de museene som snart ligger og dupper i vannkanten. Da blir dette en bok som bør ligge på pulten til fremtidige kulturpolitikere og kulturbyråkrater.

Tekstsamlingen er basert på en foredragsrekke holdt i tidsrommet 2007-2009, og det har blitt en bok som er pen å se på, behagelig å bla i og som lukter godt! Den er delikat utformet med mange illustrasjoner, og tekstene er lett tilgjengelige med mange eksempler fra forskjellige typer kunstmuseer, men man føler at dette er en
bok om og for en europeisk virkelighet. De fleste forfatterne har da også sin bakgrunn fra europeiske institusjoner.

Hva vil det si å være, paradoksalt nok, et kunstmuseum for nåtiden? Er det mulig, og ønskelig, å frigjøre seg fra «modernismens», eller det «MoMA-iske», museumssystem? Antologien er preget av en felles utålmodighet i ambisjonene om å skape et nytt, nåtidens kunstmuseum. Lærdommen fra boken er at hver enkelt institusjon hver for seg må finne sin løsning ut ifra sin kulturelle, geografiske, politiske og økonomiske situasjon som bunner i en kritisk bevissthet rundt det å være et samtidskunstmuseum.

Selv om de tolv tekstene er forskjellige, er det flere temaer som går igjen. Institusjonskritikk og nye maktfordelinger i kunstverdenen er et hovedtema, og den ekstremrike kunstsamlerens nye rolle blir selvsagt berørt. Hvor ligger makten i dagens kunstverden, og hvilke interesser er det egentlig som ivaretas? Beslektet er spørsmål knyttet til museet som «underholdningspark», og betrakterens rolle som passiv eller aktiv aktør. Det handler om nye teknologier, Europa etter murens fall, alternativer til vestens dominans og de siste tiårs multikulturalisme.

Boken blir på en måte Hansens programskrift idet hun inntar rollen som Henie Onstads direktør. Hun skriver følgende påminnelse til seg selv: «Be aware of where you stand and of the historical ground beneath your feet, whether it is a place, a space or a situation.» Jeg foreslår at alle museumsdirektører skriver dette sitatet ned på en post it-lapp og klistrer den på Mac-en sin som en daglig påminnelse.