• Lotte Konow Lunds,The farewell party for Gerhard Richter (2008-2011),en serie på 12 tegninger, er omsvøpt av Beuys-aktige filttepper.

    Vigelandsmuseet

Norsk kunst i svart hvitt

Av: Hans Askheim

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

Lotte Konow Lund stiller ut i både Kunstnerforbundet og på Vigelandsmuseet om dagen. I Kunstnerforbundet finner vi et stort antall tegninger som utgjør en del av Lunds «kunstsamling». Det er et personlig utvalg av norsk kunst fra rundt 1850 fram til i dag, alle gjengitt av Lund med tusj på A4-ark.

Eldre kunstnere som Hertervig, Riis, Slettemark og Tinglum er stilt side om side med unge samtidige kunstnere, som Astrid Johannessen og Ane Lan. Lunds personlige kunstsamling utgjør en slags alternativ norsk kunsthistorie med uventede sammen-koblinger, og oppfordrer til solidaritet og likhet mellom kunst fra svært forskjellige kontekster.

Å lage en alternativ historie, i dette tilfellet av norsk kunst, er både ambisiøst og skremmende. Man risikerer å gjøre den samme feilen som mange historieskrivere: å generalisere, og dermed minske genuin kommunikasjon. Lund gjør riktignok en varsom og respektfull jobb. Tegningene er delikat laget, og prosjektet beholder en rigorøs enkelhet tross sitt modige og freidige konsept. Lund plukker fritt fra norsk kunst som om de var ready-mades, og behandler dem alle over samme lest. Hun viser også like stor interesse for hva som ligger bak hver eneste overflate. Det som kunne ha blitt en latterliggjøring av gamle respektable kunstverk blir i stedet en hommage med en forenende kraft.

Litt av det samme ser vi på utstillingen på Vigelandsmuseet. Her presenterer Lund blant annet en serie svart-hvite tegninger laget etter fotografier fra avskjedsfesten for Richter ved akademiet i Düsseldorf i 1997, hvor Lund tilfeldigvis var tilstede, The farewell party for Gerhard Richter. Hver tegning er omsvøpt av Beuys-aktige filttepper. I disse arbeidene virker det som om Lund vil gi Richter en hyggelig begravelsesseremoni blant Vigelands mange skremmende gipsbyster. Ironi er mer tilstede i dette arbeidet enn i kunstsamlingen i Kunstnerforbundet, men i mine øyne fungerer denne serien også som en upartisk kommentar på klassisk kunsttradisjon.

I sin kunstsamling opptrer Lund som et sultent vesen som absorberer norsk kunsttradisjon, kun for å spytte den ut igjen i svart-hvitt. Jeg står igjen med et forvirrende minne om en svart-hvit Monica Winther-performance, for ikke å nevne et svart-hvitt Hertervig-landskap! Trenger vi i det hele tatt farger og spektakulære video- og lydeffekter? Lunds subtile monumentalitet erobrer, og til og med forfører, tilskueren vekk fra romantiske kunstoppfatninger.

En stor del samtidskunst har som praksis å basere seg på forskning, og åpne opp for diskusjon og disseksjon, og heller frembringe assosiasjoner enn svar. Den praksisen får meg ofte til å ende opp famlende og undrende. Skyldes min forvirring en manglende evne til å tenke gjennom prosesser og hva de betyr, eller er det et dypere problem, en mangel på «urgency» innen denne typen arbeider? Kanskje det Lund vil at samlingen hennes skal gjøre, som i The farewell party for Gerhard Richter, er å si adjø til markedsstyring og kulturelle verdivurderinger, og gi oss fri mulighet til å famle og undre i fred.