• Sommerutstillingen i Astrup Fearnley Museet består av en serie praktfulle enkeltarbeider, som Andy Warhol: Big Electric Chair, 1967.

    Astrup Fearnley Museet

Museumsrefleksjoner

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

Årets sommerutstilling på Astrup Fearnley Museet er – som alltid når museet viser deler av samlingen – satt sammen av en serie praktfulle enkeltarbeider.

Ved siden av storverkene utstillingen er komponert rundt – Andy Warhols Big Eletric Chair og Francis Bacons Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus – henger arbeider som for lengst er blitt Astrup Fearnley-klassikere: Gerhard Richters Frau Niepenberg, David Hockneys Cleaning Teeth, Early Evening og Anselm Kiefers overveldende bokhylle The High Priestess/Zweistromland. Her henger også mindre profilerte, men ikke mindre interessante arbeider: Öyvind Fahlströms Pentagon Diptych og Larry Rivers’ Marriage Photograph, for eksempel.

Som alltid er utstillingen dessuten en økonomisk maktdemonstrasjon: Her vises bilder som trolig ville innbrakt svimlende høye beløp dersom de ble lagt ut for salg. De to signaturarbeidene alene ville, etter alt å dømme, innbrakt så mange dollarmillioner at summene er umulige å forholde seg til.

Som utstilling, derimot, bærer ikke «Surrounding Bacon & Warhol» preg av noe påtrengende friskt eller originalt grep: Dette er ganske enkelt rundt 50 verker fra museets samling som har til felles at de i all hovedsak er bilder malt av menn i etterkrigstiden, en tredel av dem på 1970-tallet, og kan sorteres under betegnelsene popkunst og (ny)ekspresjonisme. Som katalogen peker på, finnes en rekke forbindelser verkene imellom, enten det er tale om estetisk slektskap eller forhold kunstnerne imellom. Men noen spissede eller virkelig interessante påstander om denne typen maleri fremmer utstillingen knapt.

Derimot er den interessant å betrakte i lys av utviklingen av Astrup Fearnley Museets samling. På 2000-tallet har museet konsentrert seg om amerikansk samtidskunst og et bredere kunstbegrep enn bare maleri, i de siste årene med særlig vekt på den unge scenen. På 1990-tallet så museet ganske annerledes ut: Da det åpnet i 1993, var det med en utstilling av europeiske malere som Malcolm Morley og Jörg Immendorff og amerikansk-britiske R. B. Kitaj, som alle tre er representert også på «Surrounding Bacon & Warhol». Museet var særlig knyttet til det figurative maleriet til den såkalte «School of London», med Bacon, Kitaj og Hockney som hovedaktører. De tyske og britiske malerne som dominerte den gang er med andre ord igjen markant tilstede blant sommerens 30 utstillere. Mannlige norske malere spilte dessuten sentrale roller på 1990-tallets museum, slik de gjør her: Jens Johannessen, Olav Christopher Jenssen, Bjørn Carlsen, Knut Rose, Bjørn-Sigurd Tufta og Odd Nerdrum.

Minst like fruktbart som å forholde seg til utstillingen som en tematisering av popkunst og ekspresjonisme, er det derfor å lese den som en refleksjon over museets historie, og som et tilbakeblikk på og en innramming av en epoke som med flyttingen til Tjuvholmen – den gamle museumsbygningen stenger til jul – er forbi.