• Kjell Torrisets utstilling domineres av kvinner som motiv. Tid, geografi og livssituasjon er antydet. Kjell Torriset: Geometry and flux, 2005.

Ut av samtiden

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

Kontrasten i tittelen «Geometry and Flux» er én av flere motsetninger som preger den England-baserte maleren Kjell Torrisets første bredere museumsutstilling i Norge siden han stilte ut på Astrup Fearnley Museet i 1999: I et tosifret antall store malerier fra 2000-tallet møtes også øst og vest nord og sør og fortid og nåtid.

Torriset har røtter i det postmoderne 1980-tallsmaleriet, og regnes som en av Norges mest fremtredende malere med et, i alle fall delvis, figurativt formspråk de siste tiårene. Men i tråd med tittelen er det geometri som møter publikum i utstillingens første rom: En serie nonfigurative malerier i Malevitsj-tradisjonen omringer utstillingens eneste skulptur, en korsform som fyller rommet. En enslig kvinneakt peker mot resten av utstillingen, som domineres av bilder av nakne kvinner med varierende hudfarge som ofte stirrer rett på publikum – av og til alene, andre ganger med barn i fanget eller sammen med medsøstre. Mennene er ytterst få.

Kvinnene er malt på bakgrunner som antyder arkitektur og storbylys, og Torriset synes å antyde kontraster både i tid, geografi og livssituasjon: En ikke påtrengende original sivilisasjonskritikk og natur-kultur-problematikk er kontinuerlig tilstede. Samtidig forholder han seg hele tiden til kunsthistorie og tradisjon, på flere måter: Et av bildene er en slags «oppdatering» av Pikene fra Avignon, et annet bærer tittelen Nattevakten. En serie mindre malerier er klassiske pietà-motiver. Sammen med en gruppe arbeider, som blant annet gir innsyn i prosessen bak maleriene, henger dessuten en serie tegninger med tittelen Gullalderstudier i et siderom.

Videre er tekst viktig i Torrisets malerier, men mer som tegn og visuelt innhold enn som tradisjonelt kommunikasjonsverktøy: Maleren har selv forfattet tekster som deretter er oversatt til for nordmenn ukjente språk som japansk, tyrkisk og hebraisk. Også kanonisert litteratur dukker imidlertid opp: Moby Dick har en sentral posisjon i et av bildene.

Likevel kan Torrisets malerier knapt kalles fortellende. De antyder en slags historier, men handler vel så mye om maleriske problemstillinger. I ett og samme bilde lar maleren nonfigurasjonen møte portrettet. Men selv om Torriset maler etter modeller, oppleves de nakne skikkelsene hans i minst like stor grad som representanter for en slags felles eksistensiell mytologi og utsatt menneskelighet, som bilder av enkeltindivider. Blikkene deres, de uforståelige tekstene og symbolene de gjerne opptrer i fellesskap med, understreker det gåtefulle ved maleriene. Metafysikk og religion er aldri langt unna. Særlig ett av aktbildene gir meg assosiasjoner til Odd Nerdrums univers.

Til tross for at samtiden altså er tilstede her, opplever jeg da også Torrisets malerier først og fremst som tilbakeskuende, på flere måter. Noen av dem fremstår nærmest med en slags tidløshet. De er teknisk imponerende, men for meg temmelig fremmedartede. Noen vil ganske sikkert finne bildenes gåter ansporende. For min del, derimot, makter Torrisets malerier dessverre ikke å skape tilstrekkelig engasjement og nysgjerrighet til at jeg vil forsøke å løse dem.