Norske diktere ser på kunst

Av: Øystein Sjåstad

Publisert:

Utgave: 5/2011

Del: 

I motsetning til Vilborg S. Hovets bok om illustrasjonens historie i Norge om bilder som representerer tekst, handler Ole Karlsens praktbok om dikt som er skrevet om allerede foreliggende kunstverk (tekst som representerer bilder). Det er dette som er den lyriske ekfrasen: poesi om kunst.

Boken har som formål å presentere den norske lyriske ekfrasen fra romantikken frem til i dag. De fleste av de 102 diktene har fått følge av flotte gjengivelser (bra jobba, Fagbokforlaget) av de aktuelle kunstverkene som i tidsrom spenner helt fra hulemaleriet til Cindy Sherman. Således lurer boken kunstinteresserte til å lese dikt og diktinteresserte til å se på kunst. Smart!

Diktutvalget er etter det undertegnede kan bedømme upåklagelig – bredden både i tid og stil er lagt vekt på. Det er også interessant å se hvilke kunstverk som har opptatt forskjellige poeter, og det er påfallende å se hvor internasjonalt orienterte de norske lyrikerne var og er.

Ifølge professor Karlsens forord ligger det en vitenskapelig forskingsprosess, med vitenskapelig assistent og greier, bak utgivelsen. Dette kommer nok kanskje ikke helt til syne. Er det innsamlingen av diktene som er forskingen? Karlsen har skrev et innledende essay om ekfrasen, men særlig vitenskapelig kan det ikke kalles. Irriterende nok bruker han ikke en eneste fotnote til de mange teoretiske og historiske tekstene han refererer til. Men teksten er i seg selv en god innføring i tekst/bilde-diskursen ekfrasen legger opp til, og særlig interessant er de norske eksemplene han drøfter. Kanskje kommer det en bredere teoretisk/historisk fremstilling av den norske lyriske ekfrasen ved en annen anledning?

Til sist i boken kommer et essay, denne gangen med fotnoter, av den ikke akkurat ukjente Gunnar Danbolt. Noen av poengene fra Karlsens tekst blir her drøftet videre, men viktigst for Danbolt er å vektlegge poetens særegne evne til å oversette kunstverk til ord og rytmer. De leverer et alternativ til kunsthistorikerens objektiverende praksis. For poeten blir kunstverket et «du» som de står ansikt til ansikt med. Dette åpner for helt andre lesninger enn kunsthistorikere ville funnet på eller godtatt.

En av likhetene mellom maleri og poesi Danbolt skriver om, er at de begge er kunstformer som gjør fortiden nærværende som en reell opplevelse. I møte med disse to kunstformene overvinnes tiden på en helt unik måte slik at vi får følelsen av å være samtidige med verkene. Det høres vakkert ut, og denne boken, med sine mange eksempler, gir en utmerket mulighet til å teste ut denne hypotesen.