Formalestetisk innføring

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Boken har ambisjon om å gi oversikt over ny kunst for et mer allment publikum og være en innføring for «å øke tilgjengeligheten og kjennskapen til samtidskunsten». Når 99,9 prosent av landets befolkning tenker på ny kunst som eksklusiv og forvirret, preget av ubegripelig teori og uleselig sjargong, er en slik utgivelse både ønsket og nødvendig.

Ustvedt har valgt en trygg og «nøytral» stil i tradisjonen Norges Malerkunst (1993) og Gunnar Danbolts Norges Kunsthistorie (2009). Fem års akademisk utdannelse bør ikke settes som krav til kunstopplevelse og det er helt greit at boken er renset for ord som «diskurs» og «paradigme». Spørsmålet er om det eneste alternativet til dette er lange, formalestetiske disseksjoner av enkeltkunstneres verk, kombinert med en litt løsrevet vurdering av hovedtendenser og interessefelt. Det går an å skrive spenstig om kunst, forståelig og uten fremmedord,
men det er naivt å tro at den kan vurderes nøytralt, utenfor teori og politikk.

Hver gang jeg leser ordet «vakker» i beskrivelser av kunst tenker jeg at dette blir en ok julepresang til tanten min i Asker. Ustvedts tidvis arkaiske ordbruk (som «sujett» og «vakker») hinter om en historieskrivning som ikke helt holder tritt med progresjonen kunstverkene er en del av. Ved siden av gode faktakunnskaper har boken en del fine observasjoner, spesielt der formalestetikken dominerer, hvor verkene er alene, som i fotografi og maleri. I et utvidet kunstbegrep, som video og performance, blir boken litt vel smålåten. Generelle vendinger om at politiske kunstnere som Andrea Lange, Goksøyr/Martens og Knut Åsdam driver «samfunnskritikk» med deltagerne som er «litt utafor» blir for enkelt, selv i en populariserende form som dette.

Om Ustvedt beskriver 90-tallets dreining vekk fra medial fordypning til mer tverrfaglige temaundersøkelser holder han kapitlene ganske tradisjonelt inndelt i maleri, skulptur, installasjon, video og tegning. Hvorfor ikke la kunstens tverrfaglige «temaer» være hovedkapitler i seg selv? For eksempel kropp og kjønnsidentitet på 90-tallet, og noe i retning av «fortellingen om det moderne» på 00-tallet. Eventuelt velge kunst ut fra et mer presist blikk på miljø, erfaring og den større samtalen den snakker ut ifra? Når boken likevel ikke er en nøytral og leksikal oversikt virker kanoniseringen av enkeltkunstnere tilfeldig, basert på vage forestillinger om feltets «konsensus», kombinert med en skjønnmessig connosseurship. Likevel kjennes boken som en nødvendig forøkelse i formidlingen av norsk samtidskunst, et godt bidrag til flere fortellinger og versjoner i tiden som kommer.