Bildene på veggen

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

I Asker ligger stiftelsen Galleri Trafo – et av Norges fineste galleribygg. Innerst i dette galleriet er det et selvstendig, lite prosjektrom, som forvaltes av kurator, billedkunstner og musiker Marthe Walthinsen. Der har Walthinsen hengt opp kunstmagasinet Spesial Nord på veggen, det tredje nummeret i rekken på to år, en publikasjon som presenterer unge samtidskunstnere fra de nordiske landene.

Spesial Nords redaktører, Christina Leithe Hansen og Iselin Linstad Hauge, har denne gangen satset alt på gjengivelse av kunstfotografi i plakatformat, og kalt bladet «Hidden Matter» - A Private Collection. Av de ti plakatene som utgjør bladet gjengir ni svart/hvitt fotografier, mens det tiende er tekster skrevet av enkelte av kunstnerne. Kunstnerne er nordiske, og født mellom 1967 og 1981. Flere av bildene er hentet fra bildeserier, og alle verkene er datert fra de siste fem årene.

Anna Strands Stage whisper har ved hjelp av den tvetydige tittelen frosset et øyeblikk av drama; sekundet før noen hvisker noe i øret til personen på bildet. I Edvard Grans Wolf ser vi en mann i øyeblikket før han hopper fra to greiner, ut i en by, som en varulv.

Bettina Camilla Vestergaards Nursery fanger inn et øyeblikk fra et sted der ulike former for tid møtes; der Nilen flyter sakte inn i evigheten, trafikkens stress myldrer og en park er laget for at mennesker skal kunne gi slipp på tiden.

Solveig Syversens Speaker’s Trauma er et morsomt bilde av prestasjonsangst. En taler har forsvunnet under et bord, slik at bare håret ligger avslørende utover gulvet, mens rommet står stille tilbake. Iselin Lindstad Hauges Shaping Dogs viser hunder som i et øyeblikks spontan kamp borer seg inn i pelsen til hverandre. Emil Saltos untitled er den rake motsetningen: Man Ray møter op-art.

Signe Vads Leveling of Deviances er et verk som først virker stille og naturlig, men som ved nærmere kikk avslører uro og drama (jeg skal ikke røpe poenget her). Christina Leithes Torso har uflaks med kritikeren, da torsoer virker fremmedgjørende på meg. Men her kommer paradokset, for det bildet jeg likte aller best av alt, Arja Hyytiäinens Charlie Sweden 2006, viser også en torso, riktignok med hode, og vi ser ned til kjønnshårene. Et øyeblikksbilde av en mørkhåret kjekkas, hvis eneste påkledning er en ølflaske, som står som en fallos i neven. Jeg kan ikke tenke meg noe jeg ikke liker i akkurat det motivet.

Foto gjengitt på plakater blir lett verdiløse masseprodukter, såkalte commodities. Samtidig åpner tradisjonen med ready mades opp for å opphøye masseproduserte gjenstander til kunst, bare ved å plassere dem i kunstrommet. Det å henge opp kunstplakater i et prosjektrom er altså en ganske mangebunnet og god idé.