• Trass økonomiske utfordringer ser daglig leder Lisbeth Dahl Lundgren (til venstre) og styreleder Wenche Gulbransen positivt på Kunstnerforbundets fremtid. Foto: Camilla Aarsrud

Innholdsrik jubileumsbok fra Kunstnerforbundet

Av: Øystein Sjåstad

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

I år er det hundre år siden Kunstnerforbundet åpnet dørene for første gang, og dette markeres med en ambisiøs utgivelse forfattet av kunsthistoriker Hans-Jakob Brun.

Den tykke boken er fristende og delikat: full av flotte illustrasjoner av kunstverk, fotografier og avisutklipp. Utgivelsen forteller ikke bare historien om Kunstnerforbundet, men blir også en historie om norsk kunst og kunstkritikk etter 1911.

Bokens hoveddel er en kronologisk gjennomgang av Kunstnerforbundets historie. Her presenterer Brun de viktigste utstillingene, de heteste kunstnerstridene, skiftende kunstpolitiske forhold og morsomme anekdoter. Det er spenningen mellom det radikalt nye og det gamle og trygge som er hovedtemaet i fortellingen om Kunstnerforbundet. Hvordan skal man møte forvirrende retninger som kubismens klosser og surrealismens surr, eller Odd Nerdrums og Karl Erik Harrs anti-
avantgardistiske malerier? Kunstnerforbundet fremstår som et demokratisk visningsrom som inviterer til debatt og stimulerende strid. Dette demonstrerer Brun ved å skrive forbundets historie som en resepsjonshistorie med utgangspunkt i kunstkritikker. Det er derfor boken samtidig også blir en historie om norsk kunstkritikk. Her får vi lese både aggressive tekster av forvirrede menn med krasse (gjerne mannssjåvinistiske) standpunkt, og mer lyriske og oppløftende meninger. Brun holder seg diskret i bakgrunnen.

Det lille galleriet har en imponerende historie. Galleriet klarte tidlig å få i stand utstillinger av de fremste franske malerne (utstillinger som i dag hadde vært sensasjoner i Oslo), og visninger av de ledende norske samtidskunstnerne og unge ukjente akademielever. Som Brun viser har Kunstnerforbundet vært av stor betydning for utviklingen av den norsk moderne kunsten, og boken vil bli stående som en viktig referanse for alle som vil forstå norsk kunst på 1900-tallet.

Forfatteren har valgt en personlig stil, gjerne bruk av førsteperson, og et muntlig språk. I hoveddelen fungerer dette greit og teksten er relativt lettlest, selv om bruken av tre prikker i enden av setninger kanskje må kalles dårlig stil i en fagbok… Innledningen er en smule festtalepretensiøs og essayet «Utstillinger» er langt og kronglete, fragmentarisk og repeterende – som et kåseri ute av kontroll. Disse to innledende delene kan man heldigvis skumme seg raskt gjennom. Det som kunne gjort denne utgivelsen enda mer nyttig som oppslagsverk var om utgiverne hadde tatt seg tid til å lage et navne- og stikkordsregister.