• Lisbeth Johansen Sjøvoll, Uten tittel (2008)

Tilslørte overflater

Av: Pia Henriksen Vangen

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Nordnorsk Kunstnersenter viser to etablerte kunstnere, begge opprinnelig fra landsdelen, med hver sin separatutstilling denne høsten. Lisbeth Johansen Sjøvoll og Anne Rita Nybostad stiller ut med verk på hver sin side av overflaten.

Sjøvoll sine malerier og Nybostads installasjoner ser med det første ut som to ulike verdener. Allikevel har de mye til felles. Begges arbeider er gjennomført til den minste detalj. Men, noe har skjedd. Norge har fått et nytt blikk på virkeligheten etter sommerens hendelser. Det nye blikket leter etter et syn med støtte og mening. Det nye blikket ønsker ikke lovnad om at det kommer til å bli bra til slutt. Det nye blikket vil ha svar.

Med dette blikket runder jeg hjørnet innerst i kunstnersenteret. Jeg ser Sjøvolls malerier først. Hun bruker kvadratiske rammer, med
store, klare flater. Fargene er intenst duse i rosa, brunt og blått. Abstraksjonen er streng i sin tilfeldighet.

Maleriene viser et følsomt og mykt formspråk. Sjøvoll maler også med kaffe, og lar maleriene bli taktile og transparente. Hun blander maleri og tegning, og det er delikate valg hun viser i det visuelle språket sitt. Denne i overkant følsomheten gjør at det trekkes et slør foran maleriene. Det er vanskelig å se igjennom sløret med det nye blikket.

Nybostads organiske installasjoner og skulpturer befinner seg i vannskorpen. Hun støper minner og inntrykk i polyester. Kulturen møter vannet i form av små seilbåter. Den mystiske sjømusa og andre minner fra havet blir belyst og vist frem som vare skulpturer. Knappenåler representerer elementer fra vår egen tid. Stemningsfullt og inviterende fremstår installasjonen allikevel som noe man må se igjennom vannet, for å bli en del av. Den mest fremtredende fargen er dypt himmelblå og klar som en vinternatt. Fargevalget er tydelig. Hun benytter lommelykter, og tønner som er belyst innenfra som kilde til å spre den undersjøiske stemningen.

Arkiveringen som Nybostad utretter skaper en vakker samling. Best fungerer det når hun kapsler inn objekter i store boblelignende installasjoner hengt på veggen. De inviterer til å komme helt nær, samtidig som nysgjerrigheten ønsker å bli med inn i verket.

Denne utstillingen gjør det ikke komplisert for det nye blikket. Jeg prøver å tenke på hvordan det er å bli forført av det vakre, myke og organiske som insisterer på å leve sitt eget liv. Jeg tenker på drømmer og lengsler under havet til Nybostad, og i den flortynne overflaten til Sjøvoll. Men det kommer ikke. Det er som om en hvit gardin er trukket ned mellom virkeligheten og kunstverkene. En gardin som skjuler det spørrende og letende ansiktet til betrakteren.

Hvorfor Nordnorsk Kunstnersenter har valgt å vise disse to kunstnerne samtidig er ikke opplagt. Det duse og myke i maleriene og installasjonene demper hverandre mer enn fremmer det egenartede hos Sjøvoll og Nybostad. Kontrasten kunne vært tydligere for å få frem pasjonen hos dem begge.

Utstillinger og kunstverk har sjansen og evnen til å stille spørsmål og svar på det vi ikke tør eller klarer å formulere. Da er det vemodig at den ikke når den tilstanden det nye blikket leter etter. 22. juli stiller krav. Også i kunsten. Ihvertfall denne høsten.