• Diane Arbus, Nudist lady with swan sunglasses, PA., 1965. Gjengitt med tillatelse av Peder Lund. © The Estate of Diane Arbus

Empati for det abnorme

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Du skal bære din mislykkethet som en medalje. Dette var et av de mer minneverdige utsagnene til den amerikanske fotografen Diane Arbus (1923–1971).

21 vintagefotografier, altså fotografier kopiert av Arbus selv, vitner om moderasjon – små kvadrater i sort/hvitt, tatt med mellomformatkamera. Ved nærmere ettersyn åpner imidlertid fotografiene opp for et personlig og intenst blikk. Og Arbus’ egen evne til avslørende nærhet gjennom fotografiets utsnitt manifesterer seg.

Historien er godt kjent; Arbus fant primært sine motiver i New Yorks gater, klubber og hjem. Det var her hun var født, i tillegg var byen det perfekte laboratorium for marginale utposter, i kontrast til strømlinjeformede idealer. Arbus foretrakk å fotografere mennesker med et utenforskap; transvestitter, dverger, kjemper, nudister og eksentrikere, men også barn, middelklassefamilier og tidens berømtheter. Med dette ble hun i utstrakt grad kategorisert som en freak-fotograf; i utstillingen mest drastisk eksemplifisert i det bisarre Siamese twins in a carnival tent, hvor vi ser tvillingfostre på glass.

Portretter av annerledeshet, avvik fra normen, er altså fremtredende i Arbus’ både teatrale og hudløse samtidsantropologi. Susan Sontags kritikk av Arbus i On Photography fra 1977 hevder at disse fotografiene profiterer på å være hensynsløse overfor den portretterte. Dette kan være en relevant innvending, men lukker samtidig fotografienes dokumentariske evne til å avdekke samfunnets kompleksitet og mørke. De kan like gjerne leses som inkluderende, idet de løftet fram visuelt sett ”ikke-eksisterende” grupper på en hverdagslig måte, uten store fakter. Verden blir et underlig, men interessant sted. I Teenage couple on Hudson Street, N.Y.C. fremstår det oppstilte paret i en outrert og streetwise limbo mellom barn og voksne, jentas spisse sko, guttens trenchcoat og de megetvitende minene rommer også en grunnleggende ubekvemhet. Den seksuelt antydende kulheten er i all sin merkverdighet menneskelig inn til beinet. Denne ekspressive fasaden er slående i en rekke av utstillingens motiver, ikke minst i A Jewish giant at home with his parents in the Bronx, N.Y., en hjemlig scene som i sin øyeblikkskarakter holdes i ånde av morens forbløffede og vantro blikk opp mot sønnen, som om hun ikke kan tro han er sann. Den formelig elektrisk anspente gutten i Exasperated boy with toy grenade, N.Y.C., Arbus’ kanskje best kjente arbeid, er visstnok et dramatisk unntak i en lengre filmrull tatt av guttens ordinære lek i Central Park. Uansett, i det fastholdte øyeblikket fremstår guttens hånd som en klo og virkningen av bildet blir metaforisk og dystopisk – den amerikanske voldsimpulsen har fått sitt fikserte ikon.

Av interesse på utstillingen i Oslo er også et kulisseaktig motiv fra Disneyland og en avis som blåser avgårde i vinden. Likefullt er det de usentimentale portrettene som utgjør utstillingens nerve, og som bygger bro til vår tid. I Diane Arbus’ arbeider finnes kimen til både en subjektiv dokumentarist som Nan Goldin og konseptuelt systematiske fotografer av Becher-skolen – et faktum som bidrar til å holde disse små kvadratene høyst levende. De angår oss fortsatt.