• Fra Kjetil Skøiens Larache.

    Erik Berg

Marokko-bilder

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Den første kom for pengene. Den andre kom for å slippe unna sosial kontroll. Den tredje kom for kjærlighet. Den fjerde kom for å utvikle seg. Fire marokkanske menn, to i tredveårene, to i førtiårene, som har flyttet til Norge, møtes på en spartansk utstyrt scene – tre tepper, en benk og noen enkle stoler som flyttes inn og ut – i multikunstneren Kjetil Skøiens Larache.

Stykket bærer den (over)tydelige undertittelen Marokkanske drømmer – norsk virkelighet, og ble vist på operaen fem kvelder i oktober.

Larache er en havneby i Marokko, og stedet der den homofile og skandaleombruste forfatteren Jean Genet, som er berømt blant annet for den selvbiografiske Tyvens dagbok, er gravlagt. Deler av stykkets tekst er da også hentet fra franskmannens romaner og skuespill, og blant temaene som lanseres er den fattiges rett til å stjele.

I hovedsak er imidlertid teksten «basert på intervjuer med fire marokkanske menn bosatt i Oslo». Stykkets sentrum er en lang samtale der de fem «aktørene», som de kalles – norskmarokkanerne og regissøren – konverserer i det som primært fortoner seg som en journalistisk intervjuseanse ledet av Skøien. Samtalen blir etter hvert også en debatt mellom «paneldeltakerne», særlig generasjonene imellom, om svarene de gir og om Skøiens bilder fra Marokko.

Viktige deler av forestillingen er nemlig også lange videosekvenser, vist på stort lerret, av gatescener, arbeid, dyreslakting og dagligliv. Skøiens blikk på Marokko, som mennene han intervjuer synes er gammeldags, både underbygges og utfordres av kommentarene deres i samtalen, som handler så vel om det Marokko de forlot og delvis drømmer seg tilbake til, som om det Norge de kom til og har lært å kjenne, på godt og vondt. Skøien omtaler prosjektet som «en dokumentarteaterforestilling», men stykket blander det tilsynelatende improviserte og «autentiske» med det stiliserte. I starten henvender en av norskmarokkanerne seg direkte til publikum og forsikrer at alt vi skal få høre er sant, og Skøien tiltaler dem med deres «ekte» fornavn. Men om stoffet er dokumentarisk, er det uansett «spilt» på scenen.

Deres historier inngår dessuten i en collage av uttrykk som åpenbart tar mål av seg til å bli et slags «gesamtkunstwerk»: Når aktørene forsvinner ut overtar Maja Ratkje scenen og akkompagnerer Skøiens videoer med lydbilder hun har komponert med inspirasjon fra marokkansk folkemusikk og Raï. Hun bruker også egen stemme og enkle instrumenter – fløyter og bjeller – på effektfullt vis. Så skarp og overveldende er musikken at flere i publikum holdt seg for ørene. Også «aktørene» bidrar med så vel sang som dans.

Likevel føyes aldri de mange elementene – her er en hel del å følge med på – sammen på en tilstrekkelig engasjerende måte. Aktørene er ikke uten verken sjarm eller humor, og det er sympatisk å gi innvandrere stemme i den «hvite» operaen, men det de forteller og mener er omtrent akkurat dét man på forhånd ville tippe: Det snakkes om å ikke høre hjemme verken her eller der, om kalde og mørke Norge og varme Marokko, og om de dårlige spørsmålene nordmenn stiller på julebordet. For meg endte det velmenende Larache som en gedigen tålmodighetsprøve der jeg forgjeves ventet på å bli overrasket og utfordret eller få noe interessant å tenke på.