• Trond Einar Solberg Indsetviken, De fire.

    Indsetviken

Kosen som ble borte

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Jeg tror det var Dag Solhjell som i etterslepet av GHB-serveringen på avgangsutstillingen til Kunstakademiet i 2009 sa at det er umulig å provosere seg ut av det gode selskap blant kunstnere.

En kan servere droger, male nakne barn, en kan få seg selv tvangsinnlagt og fortsatt være like populær. Men Solhjell tok for en gangs skyld feil, det går fremdeles fint an å provosere seg ut av det gode selskap som kunstner, jeg kan kjapt tenke meg en måte å gjøre det på. Det er bare å velge en for tiden lite anerkjent uttrykksform, og så gjøre dette uten kritisk eller teoretisk distanse.

Einar Indsetviken maler akvareller, noe han har gjort i tretti år. I hans kunst og i denne utstillingen på Galleri Zink er det verken ironi eller distanse. Smak på titler som Morgen på verandaen, Høstens stillhet eller Lengselen mot havet. Så hevder da også Indsetviken at både han og andre akvarellmalere forbigås i stillhet.

Spørsmålet er da følgende: Kan en akvarell i det hele tatt gjøres interessant uten at kritisk teori bakes inn i verket? Svaret er ja, Indsetviken får det til. Sist gang jeg så bilder av Indsetviken var på Galleri Fjordheim på Biri for et års tid siden. Jeg ble omtrent slått i bakken, bildene var fantastiske. Jeg har kjent til Indsetviken i omtrent ti år, vi har snublet over hverandre en håndfull ganger. Hedmark er et lite fylke. I mange av disse årene rotet han rundt med bilder som i all hovedsak var illustrasjoner, med koselige motiver. Men så plutselig var det som om noe løsnet, og tre tiår med forsøk kastet av seg. Bildene på Fjordheim hadde en renhet, en klarhet og en styrke i en repetisjonsøvelse rundt horisontlinjen. Indsetviken hadde skjært bildene ned til det mest basale i vår sansing; lysbrytninger mot jordskorpen. Bildene var sterke, kosen var borte.

Jeg skal ikke legge skjul på at forventningene til utstillingen ved Galleri Zink var formidable. Dessverre ble de bare delvis innfridd. I utstillingen har Indsetviken supplert horisonten med vertikale streker. I noen av bildene har strekene blitt tykke som tommelfingre, i andre er de bare knapt synlige hårdrag.

Flere av bildene ligner hverandre, noe som ville vært uproblematisk hadde det ikke vært for de store, blomstrende bildetitlene som forvirret meg. Fryd en dag er slett ikke ulik De fire, på samme måte som Med duft fra østen ligner en del på Jeg husker. Da jeg fikk vite at titlene representerte tankene Indsetviken gjorde seg da han malte, og at motivet hele veien var en løtensk stubbåker, åpnet bildene seg.

Stubbåkeren, altså halmstubbene som står igjen etter at kornet er tresket, blir innimellom malt om til hus eller ornamentikk. Her opplever jeg det som at Indsetviken går bort i fra det renskårede, bort fra kondensert virkelighet, og at renheten på et vis går tapt. Bildene er best der stråene forenkles til tre lange drag over papiret eller der horisonten gjengis med bare enkle vertikale brudd, der enkelheten og klarheten skjærer gjennom. I disse er Indsetviken svært, svært god.