• Marius Amdam, Sir Cumalot

    Trondheim Kunstmuseum

Blant revolvermenn og vaktmestere

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

I utstillingen «Sacro e profano» på Trondheim Kunstmuseum tematiserer Marius Amdam dualiteten mellom det hellige og det verdslige. Armert med oljemalingstuber og en støvsuger drar Amdam oss inn i spillet mellom hellig fiksjon og hverdagens virkelighet.

Utstillingen er en del av serien «TKM vs.», der de inviterte utstillerne skal gå i dialog med verk fra museets magasiner. Marius Amdam (f. 1969) har valgt Håkon Bleken og Håkon Gullvågs Modell av TKM (1997) og Tore Bjørn Skjølsviks Vaktmester (1990) som løs referensiell ramme for egne verk. Vaktmester danner utgangspunktet for en performance som beveger seg vekk fra det opphøyde, eller hellige, i kunsthistorien.

Den uanmeldte performancen forløper ved at kunstneren ikler seg en vaktmesterdress og støvsuger utstillingsrommet. Denne hverdagslige handlingen i museets helliggjorte rom spiller på skillet mellom Kunsten og det virkelige liv. Samtidig er det en synliggjøring av vaktmesterens, og andre sanitærarbeideres, innsats i vedlikeholdet av en institusjon. Denne formen for – det jeg for anledningen velger å kalle en sanitærestetikk – trekker veksel på 70-tallets klassebevisste opprør mot borgerskapet generelt, og kanskje den amerikanske feministiske kunstneren Mierle Lideman Ukeles spesielt. Ukeles Maintainence Project (1969) er et nøkkelverk i utforskningen av offentlige velferdssystem innen konseptkunsten. Gjennom å adressere det lite anerkjente sanitære arbeidet innen en kunstinstitusjon, trekker Amdam, som Ukeles, virkeligheten og hverdagen inn i museet, og bidrar til å bryte ned skillet mellom kunst og liv.

I seriene Gunslinger ballads and trail songs og Sir cumalots army, samt triptyket Banditt, dras vi ut fra virkeligheten og inn i fiksjonen. Vi tas inn i sirkusmanesjen og det ville vest. Med rå, ekspressive og fargesterke strøk, gjerne i tykke klaser rett fra malingstubene, har Amdam skapt et naivistisk lekende, groteskt og fantasifullt univers, der virkeligheten likevel aldri er langt unna. Totalt 17 figurative malerier, som sklir inn og ut av abstraksjonen, portretterer menneskeskikkelser, gjerne barn, hodeskaller, banditter eller cowboyer, krydret med en solid dose falloser som synes å dukke opp overalt. Denne fallossentreringen peker på det menneskelige profane, det uhellige, på vår forgjengelighet, og danner en kontrast til det sakrale.

Mye virker å være selvbiografisk: det er nærliggende å se Sir cumalots army som en portrettering av kunstneren selv med sine to sønner. Selvironi er også til stede i Billedkunstner Marius Amdam leverer selvangivelsen, der illusjonen om den åndelig opphøyde Kunstner brutalt rives vekk. Med referanser til The Jesus and Mary Chain, Johnny Cash, John Wayne og Miguel de Cervantes romanfigur, Don Quijote, trekkes det paralleller til plagede helter der fiksjonen kanskje står sterkere enn virkeligheten. Vi kan finne våre egne fortellinger i Amdams sammensatte verk, og det er en forløsende og humoristisk seanse som zoomer inn og ut av virkeligheten, inn og ut av kunsten og livet.