• Gabriel Sierra, Untitled (Support for Math Class) 2007

    Aylin Soyer Tangen

Under konstruksjon

Av: Paal Andreas Bøe

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Årets Istanbul-biennale bringer et sårt tiltrengt bevis på at biennaler kan eksistere uten forhåndsgitte teoretiske føringer fra kuratorenes side.

Mye takket være en eksperimentell utstillingsarkitektur blir publikum også bevisstgjort sin fysiske delaktighet i å konstruere kunstrommet. Resultatet er et dynamisk sted hvor politikk og formal innovasjon er kombinert på en eksistensielt engasjerende og original måte, med synlig inspirasjon fra brasiliansk nykonkretisme.

I kontrast til tidligere Istanbul-biennalers eksperimenter med kunst i det offentlige rom, går denne tilbake til det store utstillingsformatet, med fem gruppeutstillinger og femti solopresentasjoner i to massive bygg ved siden av hverandre. Samtidig blir forholdet mellom rommene og til verden utenfor gjort til et sentralt spørsmål, ved at alle rommene innkapsles av arkitekten Ryue Nishizawas metalliske vegger som er av typen man ofte finner rundt anleggsarbeidsplasser. Veggene danner labyrintiske passasjer mellom rommene, som smug i et byrom – eller om man foretrekker; som en urban matrise.

Uvanlig nok har kuratorene gjort én enkelt kunstner til hovedfigur for hele biennalen: den kubansk-amerikanske kunstneren Felix Gonzalez-Torres. I utstillingen finner vi ikke et eneste verk av Gonzalez-Torres, men han er tydelig tilstede i titlene til gruppeutstillingene: Untitled (History), Untitled (Death by Gun), Untitled (Abstraction), Untitled (Passport) og Untitled (Ross). Kuratorene sier at de på samme måte som Gonzalez-Torres anser titler som meningsløse på grunn av verkenes kontekstavhengighet.

Den infiserte matrise
Gonzalez-Torres’ kjennemerke var å «infisere» minimalistiske og abstrakte former med personlige og politiske spørsmål, og bryte ned matrisens estetiske autonomi. Dette er felles for kunstnerne i Untitled (Abstraction), rommet som tydeligst er inspirert av Gonzalez-Torres.

Nytenkningen av abstraksjon, som Gonzalez-Torres’ postminimalisme representerer, har mye av sitt kunsthistoriske opphav i den brasilianske nykonkretismens kritikk av institusjonskunsten og den konkretistiske bevegelsens vektlegging av rein geometrisk form, som dominerte Brasils kunstliv på 50-tallet. Biennalen presenterer en rekke brasilianske kunstnere fra bevegelsen, både frontfigurer som Lygia Clark og unge arvtakere som Theo Craveiro. I Formicary – Visible Idea (1956/2010) approprierer Craveiro mønsteret fra et kjent abstrakt maleri av konkretisten Waldemar Cordeiro, ved å bygge en maurfarm i glass. Jeg møtte Craveiro i utstillingen mens han jobbet med å legge vekstforholdene til rette for maurene ved hjelp av frukt og planter. Han ville få dem til å utnytte glassburet optimalt – og var foreløpig ikke helt fornøyd med livligheten. Kanskje håpet han at maursamfunnet – en livsform vi gjerne projiserer våre egne rasjonelle modeller på – før eller siden ville okkupere boksens, om ikke hele biennalens, struktur?

Verket gir gjenklang i andre naturorienterte verk, som Gabriel Sierras stilleben med frukt – sirlig stablet på en tallerken mellom en matrise av linjaler som øyensynlig står i fare for å dette fra hverandre. Her kan man lure på hva som lever lengst – matrisen eller frukten. Adriana Varejãos Wall with Incisions à la Fontana, Istanbul (2011) lar forgjengeligheten trenge inn i matrisen på en urovekkende måte idet hun gjenskaper Lucio Fontanas inngrep som dype og blodige sår i lerretet.

Eksistensielle rom
På samme måte som verkene undergraver matrisens rasjonalitet, problematiserer biennalens arkitektoniske matrise av konstruksjonsvegger den hvite kubens autonomi. Dette skaper en eksistensiell opplevelse av å være i et uferdig rom for konstruksjon av mening, som strekker seg på tvers av biennalens deler. Som helhet blir utstillingen også et arkiv over hvordan kunst kan brukes til å kritisere repressive fortellinger. I dette hypotetiske, mikropolitiske universet engasjeres publikum som fysiske deltakere og medskapere snarere enn som distanserte betraktere.

Slik blir for eksempel spørsmålet om bevegelsesfrihet en direkte fysisk barriere for publikum i Antonio Dias’ Do It Yourself Freedom Territory (1968). Dias har laget en hvitmalt, brutt matrise på gulvet som det er vanskelig å unngå og tråkke på idet man entrer rommet Untitled (Passport). Dette rommet handler om geografiske grenser, nasjonal og etnisk identitet, og problematiserer den hegemoniske vestlige verdensforståelsen. I Adriana Varejãos fotografi Contingent (2000), hvor en hånd ligger over en lysegrå mur med en rød strek merket «ekvator», blir menneskekroppen ansvarliggjort for en verden av geografiske muligheter og begrensninger. I naborommet finner vi Hank Willis Thomas’ I Am. Amen. (2009). Han viser en hiphop-riff-inspirert serie malerier av slogans fra borgerrettighetskampen i USA. Verkets fonter siterer tydeligst Ernest Withers berømte fotografi av en demonstrasjon i Memphis, Tennessee i 1968, der demonstrantene bar postere med påskriften «I Am A Man». Ytringene veksler mellom kollektiv og individuell betoning, hvilket reflekterer stadiene i kampen helt tilbake til grunnloven. Da var afrikansk-amerikanere definert slik det proklameres i et av bildene, «I Am 3/5 Man». Serien kombinerer kvinnerettighets- og antislaveriforkjemperen Sojourner Truths kjente ord fra 1851, «Ain’t I A Woman», med individualistiske selvbekreftelsesytringer fra hiphopkulturen, som «I Am The Man». Dette ender i tittelens egen proklamasjon: «I Am, Amen».

Gonzalez-Torres’ egen livshistorie er mest uttalt til stede i Untitled (Ross), som tar navnet fra Gonzales-Torres’ partner Ross Laycock. Kunstneren tilegnet kjæresten en rekke arbeider etter at han døde av AIDS i 1991, fem år før Gonzales-Torres selv gikk bort. Rommet problematiserer muligheten for selvrepresentasjon i den hegemoniske, heteroseksuelle og vestlige billedkulturen om seksualitet.

På en annen måte sanseliggjør Untitled (Death by Gun) det politiske gjennom bilder og installasjoner som repeterer og fordreier gjenkjennelige media-fremstillinger av vold og drap, i storformat.

Historiske kollisjoner
Untitled (History) handler om historien som kulturell konstruksjon, og skaper intime opplevelser av kollisjonen mellom subjektive hverdagserfaringer og offisiell historieskriving. Jonathas de Andrades tidslinje av bilder og tekster han har hentet fra søppel rundt i hjembyen Recife, danner en kompleks urban fiksjon av glemte elementer. Verket synliggjør byens skjulte livsform og «drive» som noe som alltid fins i det skjulte, og i personlige historier, og overlever alle forsøkene på å invadere den med kortsiktige, radikale visjoner om urban fornyelse.

Fra Andrade går det en linje til Bisan Abu-Eishehs Playing House (2008-11). Dette er en samling funnede objekter og rester av palestineres hus i Jerusalem som har blitt revet av israelske myndigheter fordi de ikke tilfredsstiller kravene for bygningstillatelse. Slike tillatelser er så kostbare at de er uoppnåelige for mange. Folk tvinges til å flytte, og må selv dekke rivingskostnadene.

En fremtid for det klassiske utstillingsformatet?
Ideen bak årets mesterlig kuraterte Istanbul-biennale er å sette formal innovasjon i sentrum av det politiske. Dette skjer etter en lang rekke politiske biennaler verden over hvor form og estetikk ofte har vært nedprioritert. Først og fremst lykkes denne biennalen i å gjøre publikum medansvarlig i å skape kunstens politiske rom, snarere enn å presentere ferdige svar. Dette gir et befriende nytt håp for det klassiske utstillingsformatets politiske fremtid.