• Julie Oredam

Kunsten å være nomade

Av: Therese Søgård

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

En stadig fortetning i Oslo gjør at det blir stadig vanskeligere å få tak i gode atelierer. Hundre kunstnere er til enhver tid på flyttefot i Oslo. Men hvem skal påta seg ansvaret?Løsningen blir fort slitne lokaler i nedlagte fabrikker med midlertidige kontrakter mens utleieren venter på bruksendring. Slik har du et sted å jobbe i noen år, kanskje bare noen måneder, før du må pakke sammen og finne noe nytt

Organisasjonen Bildende Kunstnere i Oslo og Akershus (BOA) antar at om lag 100 kunstnere alltid er på jakt etter atelierer i hovedstadsområdet. Men tall fra kulturetaten kan tyde på at situasjonen er enda verre. Under forrige utlysning av kommunale atelierer høsten 2009, var det cirka 250 kunstnere som søkte på 25 atelierplasser.

Lite arbeidsro
– Akkurat nå har jeg kontrakt i ti måneder, men jeg har flyttet mye rundt. Det er frustrerende fordi jeg har utrolig mye verktøy, materiale og utstyr som skal løftes inn og ut av biler, opp og ned trapper, forteller billedkunstner Terje Nicolaisen. Han mener lite arbeidsro og en generell avventende holdning blir konsekvensen.

I 2006 gikk Dag Solhjell i samarbeid med Jon Øien billedkunstneres arbeids- og inntektsforhold etter i sømmene. I studien berører de ikke den konkrete ateliersituasjonen, men Solhjell har likevel en forståelse av forholdene i hovedstaden. – Kunstnere ender ofte opp med å overta nedslitte lokaler, men nå er det snart ikke flere nedlagte fabrikklokaler igjen. De som leier der blir kastet ut til fordel for godt betalende brukere, sier Solhjell. Han mener det er Oslo kommune som er ansvarlig for å skaffe atelierer til kunstnerne. – Det er ingen som gjør så lite for sine skapende kunstnere som Oslo kommune. Kommunen er en sinke i kunstpolitikken. De satser altfor lite penger, sier Solhjell. Han mener det bør frigjøres midler på kulturbudsjettet for å støtte det skapende kunstlivet i byen.

Produksjon i byen
– Mange bruker kultur for å gjøre byer mer attraktive. Men det har vært lite fokus på at selve produksjonen av kunst og kultur er et grunnlag for kvaliteten på kulturtilbudene, sier samfunnsgeograf Heidi Bergsli, stipendiat på Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Bergsli mener atelierer og arbeidssteder for kunstnere bør være en del av strategien.
– Uansett hvor immateriell kulturen anses å være har den materielle bestanddeler. Derfor trenger kunstnere produksjonssteder slik som atelierer. Kunstneraksjonen på 70-tallet førte til at norske kunstnere fikk gode vilkår og ordninger sammenlignet med andre land. Bergsli tror kanskje kunstnerne aksepterer å være nomader i egen by fordi vilkårene fremdeles er relativt gode. – Selv om kunstnernes situasjon ikke er like gunstig som tidligere, er nok Oslo-kunstnerne fortsatt ganske heldig stilt, sier hun.

Småprodusenter
Nicolaisen mener at arbeidsvilkårene for kunstnere generelt i Norge og i Oslo i utgangspunktet er veldig bra med tanke på alle støtteordningene og mulighetene.
– Men kunstnerne er i likhet med andre småprodusenter som for eksempel slaktere, bryggere og skreddere presset ut av byen på grunn av det stadig stigende og oppblåste eiendomsmarkedet, forklarer kunstneren. Han mener at kunstnere flest vil være i Oslo sentrum, men at utgiftene til næringslokale blir for høye. – Dette har kunstnerne til felles med andre små bedrifter. Dette er egentlig et spørsmål om byutvikling, tror Nicolaisen.

Også samfunnsgeografen påpeker at eiendomsmarkedet i hovedstaden er vanskelig for mange. De høye prisene og fraværende regulering gjør at alle kjemper om plassen. Hun påpeker at det for kulturlivet i Oslo er viktig at kunstnerne har gode arbeidsvilkår.
– I byer som Berlin og Marseille har lave eiendomspriser ført til en tilstrømming av kunstnere, som får kulturlivet til å blomstre på mange plan. I Oslos trange marked er det derimot nødvendig at kommunen sørger for at kunstnerne og kulturutøverne får gode arbeidsforhold, oppfordrer Bergsli. Hun mener dette er nødvendig for at den politiske visjonen om Oslo som attraktiv kulturby skal bli en fremtidig realitet.

Mer rettferdig
Kulturetatens retningslinjer fra 2008 har ført til at en aktivt produserende kunstner maks kan holde på et kommunalt atelier i 20 år. Tidligere kunne kunstneren ha atelieret resten av livet, noe som gjorde det vanskelig for nyetablerte å finne seg et produksjonssted.
– Det gjør det mer rettferdig, men vi har fortsatt ikke løst dilemmaet rundt gode arbeidsforhold, sier Elisabeth Medbøe, daglig leder i BOA og initiativtaker til Atelieraksjonen. Hun synes det er flott at man kan få leie kommunale atelierer billig, men påpeker at tidsbegrensningen også har en skyggeside. – Når man da må ut på leiemarkedet igjen, blir det kanskje enda vanskeligere enn det var før, sier Medbøe.

Hun mener at det må finnes flere løsningsalternativer. De kunstnerne som over tid kommer best ut av det, er de som kjøper seg noe eget, mener hun. – Hvis kunstnere organiserer seg bedre, kan de opprette et type eierselskap, et interessefellesskap med mange medlemmer, som kjøper et gammelt bygg og selger andeler eller leier ut atelierer. Det kreves imidlertid at noen går i bresjen for et slikt prosjekt. – Hvem føler kallet? spør Medbøe.

Ansvar?
Medbøe er usikker på om kommunen bør holdes ansvarlig for å etablere atelierplasser til billedkunstnere. – Kommunen bruker generelt altfor lite midler på billedkunstnere, sier BOA-lederen. Hun mener at Oslo bør bevilge mer midler til det visuelle kunstfeltet, og at fagfeltet skal være med på å avgjøre hva som vil være den mest konstruktive bruken av midlene.
– Jeg vil veldig gjerne at det skal etableres flere atelierer, men det går også an å se på andre modeller og muligheter, sier hun. Kunstnerne er innbyggere i byen og har ubrukte ressurser som kan komme byen til gode. Derfor er kommunen ansvarlig for billedkunstnernes arbeids- og levekår, mener Medbøe.

Nicolaisen mener at ingen skal ha ansvaret alene for å huse kunstnere. – Kanskje bortsett fra kunstneren, skyter han inn. Men Nicolaisen påpeker at det er en kjent sak at når en kommune velger å prioritere bruk av offentlige bygg til kulturell aktivitet, så gagner det byen.

Kunstneren er imidlertid ikke interessert i å klage. – Forholdene i Oslo er relativt sett bra. Men kombinasjonen av privatiseringen av offentlig rom og et kunstig boblende eiendomsmarked, gjør at Oslo blir en mindre interessant by og et kaldere sted å bo, forteller han.