• Louise Bourgeois, Couples, 2003

    C. Ludens Ringnes stiftelse

Skulpturene i Ekebergskogen

Av: Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Publisert:

Utgave: 6/2011

Del: 

Hva slags kunst vi kan vente oss i Ekebergskogen? Myter om kvinnen er et gjentagende motiv, men også andre uttrykk vil komme. Og det kunstfaglige utvalget har allerede forkastet halvparten av de skulpturene Christian Ringnes opprinnelig hadde planer om å sette ut i parken.

Da Christian Ringnes henvendte seg til Oslo kommune i 2006 med ideen om en skulpturpark i Ekebergskogen var tanken hans å etablere «en park til kvinnens pris». Denne ordlyden har imidlertid blitt moderert til et konsept om en park som skal «uttrykke det feminine i alt sitt mangfold». Slik dette blir formulert i kommunens planforslag kan det bety «konkrete kvinnefremstillinger» så vel som «fremstillinger som speiler temaet som idé». Da skulpturparken i Ekebergskogen nå er et faktum vil det være interessant å se nærmere på hva slags kunst vi kan vente oss der.

Kritiske stemmer i kunstfeltet frykter skulpturene vil gi uttrykk for et konservativt kvinnesyn. Kritikerstanden i Norge er liten og vedtatte sannheter er vanskelige å snu. Men i lys av den negative oppmerksomheten konseptet møter er det fullt mulig at det har en motsatt virkning, at det kanskje skjerper fagkomiteens dømmekraft og fører til en strengere og mer selektiv utvelgelse av kunstprosjekter. Sånn sett kan det jo virke preventivt på et konservativt kvinnesyn.

Det kunstfaglige utvalget
I forbindelse med forprosjekteringen av området ble det opprettet et kunstfaglig utvalg. Dette forutsatte også Ringnes da han henvendte seg til kommunen første gang. Gruppen har ansvar for å utarbeide et skulpturfaglig konsept «som sikrer kvalitet og mangfold slik at parken på lang sikt fremstår som et unikt anlegg, både nasjonalt og internasjonalt». I utvalget sitter Lise Mjøs, kunsthistoriker og leder for Munchetaten i Oslo kommune, sammen med Jarle Strømodden, som også er kunsthistoriker og Vigeland-museets direktør. Viel Bjerkset Andersen og Marit Wiklund er kunstnere foreslått av Billedhoggerforeningen, og oppnevnt av Kulturetaten. Christian Bjelland og Christian Ringnes er representanter for C. Ludens Ringnes stiftelse. Da Billedkunst snakket med komiteen ble det påpekt at gruppen i sin helhet er en gruppe med tidvis divergerende meninger og at diskusjonene også preges av det. Andersen og Wiklund representerer for eksempel et aldersmessig og faglig spenn, som kan tenkes å utgjøre en forskjell med hensyn til hvilke kunstverk som blir kjøpt inn og godkjent.

Komiteen har innflytelse
I kommunens planforslag heter det at området skal «integrere skulptur, kulturminner og landskap» og at et premiss for utviklingen er «at skogen skal bestå og at dagens bruk av området kan fortsette». Dette innebærer en hel del begrensninger med hensyn til skulpturenes størrelser og plassering i landskapet så vel som deres utforming, materialer og farger. Det må tas hensyn til områdets biologiske mangfold og karakter av uberørt natur, som naturvernere og beboere i området frykter vil gå tapt.

Komiteen har forkastet over halvparten av skulpturene som Ringnes opprinnelig hadde planer om å sette ut i parken. Slik det ser ut til dags dato er 25 arbeider godkjent for utplassering. Omtrent halvparten er nye ervervelser som faggruppen har kjøpt inn. Ifølge kommunens planforslag kan inntil 80 kunstverk plasseres i parken, og det vil skje en gradvis utvikling av parken i løpet av de 50 årene Ringnes’ stiftelse har avtale med kommunen.

Utvalget
Utvalget spenner fra skulpturer i klassisk figurativ stil av eldre kunstnere som August Rodin, Pierre-Auguste Renoir, Aristide Maillol og Dyre Vaa til klassiske skulpturer av yngre kunstnere som Fernando Botero, Guy Buseyne og Per Ung. Andre skulpturer viderefører modernismens abstrakte formspråk i velkjente materialer som stål, aluminium, bronse, kobber og marmor. I denne kategorien gjenfinnes arbeider av Richard Hudson, Hilde Mæhlum, Åse Texmon Rygh, Salvador Dali, Lynn Chadwick, George Cutts, Tony Cragg, Louise Bourgeois, Knut Steen og Per Inge Bjørlo. Et arbeid som skiller seg ut er Sean Henrys Walking Woman. Denne kjempen av en kvinne er framstilt figurativt, men er langt fra en klassisk skulptur. Den er støpt i bronse, men overmalt for hånd og kan i så måte defineres som en form for tredimensjonalt maleri. Metoden tilfører skulpturen et individualisert uttrykk som klassiske kvinneframstillinger ofte mangler. Samtidig gir den nøytrale svarte klesdrakten, det målbevisste ganglaget og det fremadrettede blikket henne en aura av styrke og sikkerhet som bryter med tradisjonelle begrep om det feminine. Det viktigste er kanskje at figuren mangler konnotasjoner til kvinnen som seksuelt objekt.

Stedstilpassede kunstprosjekt
Mer eksperimentelle og tverrestetiske uttrykk vil vi bli konfrontert med i møte med arbeider av kunstnere som Dan Graham, Jenny Holzer, James Turrell og Tony Oursler. Disse kunstnerne er invitert av fagutvalget til å utvikle stedtilpassede forprosjekter i dialog med omgivelsene og faggruppens preferanser. Turrells lys- og opplevelsesinstallasjon skal knyttes til det gamle vannreservoaret og det kommende vannspeilet. Hans installasjoner spiller ofte på persepsjonspsykologiske mekanismer hos betrakteren. Kunstkritikks anmelder Lars Erik Lappalainen oppfattet dem imidlertid som ganske uinteressante i forbindelse med en utstilling utenfor Stockholm tidligere i år. Det han reagerte sterkest på var at det kostet opp mot flere hundre kroner å oppleve installasjonene. Vi får håpe dette ikke skjer i Oslo. De er absolutt spektakulære, og vil uten tvil vekke interesse, og som komiteen påpeker, skal jo parken appellere til et bredt publikum.

Lys er også et viktig moment ved Ourslers projeksjoner som fortrinnsvis skal bli synlige i enkelte trekroner. Oursler er allerede representert i samlingen til Museet for samtidskunst. Han var også en av deltakerne i Live Art-utstillingen på Kunstnernes Hus i 2009. Det som er spesielt med ham, er at han har lykkes med å frigjøre videomediet fra tv-skjermen og det todimensjonale filmlerretet. Det fører ofte til nifse effekter, men på en måte som absolutt aktualiserer vår samtid.

Graham som jobber i grensesnittet mellom skulptur og arkitektur skal konstruere en paviljong i glass, stål og speil på fundamentene til den gamle dansepaviljongen på Ekeberg. Den skal ikke bare speile landskapet, men også fungere som utsiktsplass over Oslofjorden for besøkende. Han er fra tidligere representert i Norge i skulpturlandskap Nordland og i Vågå.

Rundt på bakken og på steiner i området mellom vanntårnet og den gamle «tyskertrappen», har Holtzer planlagt å få hugget ut bruddstykker av tekster, utsagn og historiske skrifter i stein som er knyttet til Ekebergs historie og kulturminner. Holtzer er kjent for sine iscenesettelser av korte fraser, såkalte truismer, en slags selvinnlysende sannheter, som hun siterer eller selv konstruerer. I Norge er kunstneren tidligere representert med granittbenker og bord med inskripsjoner ved Høgskolen i Agder fra 1999. Hun var da den første utenlandske kunstneren som ble tildelt et større utsmykkingsoppdrag i Norge.

Samtlige av disse fire kunstnerne er godt etablerte og synlige internasjonalt. Deres arbeider kan bidra til å gjøre skulpturparken interessant ut fra et kunstfaglig perspektiv. Hvis kunstprosjektene samtidig kan øke interessen for samtidskunst blant byens innbyggere og appellere til et internasjonalt publikum vil det være flott for Oslo. Spørsmålet er hvordan disse arbeidene vil iscenesette det feminine.

Det feminine i alt sitt mangfold
Blant de innkjøpte arbeidene er Louise Bourgeois’ Couples, en 360 cm høy skulptur i polert aluminium som henger. Bourgeois’ kunstnerskap dreier ofte rundt minner fra hennes egen barndom. Denne skulpturen av to nakne menneskekropper som tilsynelatende holdes fanget av et omslyngende legeme, handler om hennes foreldres ulykkelige kjærlighetsliv. Bourgeois var feminist, men det var like mye menns, som kvinners, seksualitet hun skildret i sine arbeider.

Sett i lys av parkens tematikk er det verdt å merke seg at kun fem av verkene er laget av kvinner. En mer balansert kjønnsfordeling hadde vært på sin plass i denne sammenhengen. At kvinner er i mindretall er dessverre et generelt problem i hele kunstverdenen. I samtale med Andersen kommer det frem at dette er noe som hun ønsker å gjøre noe med. Det er positivt. To tredjedeler av skulpturene er tross alt ikke kjøpt inn ennå. Men som hun også poengterer, og som nok mange er enig i, burde det være uvesentlig om kunstneren er mann eller kvinne når vi skal se etter bra kunst. Beklageligvis er det ikke slik det fungerer i virkeligheten.

Majoriteten av skulpturene har et kvinnemotiv, eller titler som indikerer en kvinnetematikk, som for eksempel Eva, Marilyn, Drømmersken, Huldra og Venus – i flere varianter. Myter om kvinnen er et gjentagende motiv. Det ville være interessant med skulpturer som klarte å slå hull på disse mytene. Men mye indikerer at mye av den opprinnelige tematikken er videreført. Kjønnsdiskursen de siste 40 årene har imidlertid ført til erkjennelser som innebærer at det feminine handler om langt mer enn kvinner og kvinners egenskaper. Dette er problemstillinger som kanskje tydeligere bør komme til syne når det feminine i alt sitt mangfold skal på bordet.

Kvinnesyn
Tidligere i år gikk Jonas Ekeberg, redaktør for nettstedet Kunstkritikk, hardt ut mot parkens konsept som han mente kan tolkes som et «.…konservativt forsøk på å sette politikk til side for å godsnakke om ”feminine” egenskaper, her åpenbart forstått som noe vakkert, noe som kan avbildes, noe å hvile blikket på». Selve innbegrepet av denne definisjonen ble illustrert med et bilde forestillende Marc Quinns skulptur av Kate Moss i Myth/Sphinx. Skulpturen som i dag står utstilt i Operapassasjen i Oslo og er i Ringnes’ eie, har flere ganger blitt trukket frem i media som et skrekkens eksempel på hva som venter oss på tur i Ekebergskogen i fremtiden. Men denne skulpturen, hvor supermodellen poserer med bena bak hodet, er så langt ikke blant de innstilte kunstverkene som skal stilles ut i skogen.

I en kronikk i Aftenposten forklarte Ina Blom, kunsthistoriker og professor ved Universitetet i Oslo, hvordan denne kvinnerelaterte tematikken kan bidra til å sementere konservative, ideologiske konstruksjoner av kvinner, forestillinger som det norske samfunnet tar sterk avstand fra i andre sammenhenger. Hun henviste da spesielt til «koblingen mellom kunst, skjønnhet og kvinnelighet» og forbindelsen mellom disse begrepene i kunsthistorien – den nakne kvinnekroppen. Denne tradisjonen har, slik hun ser det, ført til at kvinner i økende grad har blitt erotisert på måter som står i fare for å forveksles med det pornografiske. Mange av de innstilte skulpturene tar utgangspunkt i den nakne kvinnekroppen, men ingen av disse har klart å provosere slik som Myth/Sphinx.

Dalís Venus de Milo aux Tiroirs er imidlertid en blant de godkjente skulpturene som kan ses som en krenkelse av kvinners integritet. Dalí var en sentral representant for surrealismen. Inspirert av psykoanalysen utforsket denne kunstretningen menneskets ubevisste drifter og slik ble drøm og virkelighet ofte to sider av samme sak. Dalí sammenlignet menneskets bevissthet med en kommode bestående av hemmelige skuffer som uventet kunne bli åpnet. Det er denne ideen han har gitt form i sin versjon av Venus de Milo, en skulptur med opprinnelse i det antikke Hellas. Dalís utgave er 218 cm høy og utført i bronse. Gudinnens ansikt, bryster, mage, knær og legger er omgjort til skuffer og spørsmålet som reiser seg er hva slags fantasier de skjuler. Det er ikke urimelig å påstå at det kvinnelige symbolet på kjærlighet her blir likestilt med et møbel og et objekt for erotisk utforsking. På den andre siden er surrealismen, som toneangivende kunstretning i Europa i mellomkrigsårene, nærmest forbigått i offentlige samlinger i Norge, noe som på sin side kan tale til skulpturens fordel.

Arbeidet er planlagt å starte nå i høst, men det er ennå usikkert når de første skulpturene er på plass. 23 kunstprosjekter skal være utplassert når området er ferdig opparbeidet i 2014. Prosessen videre får vise i hvilken grad prosjektet oppfyller målsetningene.