Tema: Kunst med klasse!

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Jeg tror tiden er inne for mer folkelig kunstformidling. Det kan neppe skade om flere enn middelklassen blir interessert i kunst.

I anledning av at Tone Hansen i høst tok over som direktør ved Henie Onstad kunstsenter sa hun i et intervju med Aftenposten at «vårt problem er at de besøkende er hvit middelklasse». Dette fikk Aftenpostens kommentator til å advare Hansen mot å skremme bort den hvite middelklassen.

Jeg er hvit, jeg har høyere utdannelse fra universitetsnivå, og jeg skriver tekster om kunst. Jeg skriver samtidig artikler om kultur og samfunn for ulike tidsskrifter, og har publisert kommentarer og kronikker i magasiner og aviser, og det kommer en bok etter hvert, på et etablert norsk forlag. Ergo er jeg middelklasse. Slik har det ikke alltid vært, dette er fortellingen om mitt møte med det jeg opplevde som et ekskluderende kunstrom.

Begge bestefedrene mine ble født inn i husmannsfamilier. Far var traktormekaniker, som etter hvert gikk over til å selge landbruksmaskiner. Mor hadde sju år folkeskole og framhaldsskole, fram til hun tok fagbrev som barne- og ungdomsarbeider som voksen.

Jeg selv gikk ikke ferdig ungdomsskolen en gang, men kom inn på allmennfag, fordi jeg ikke egnet meg til noe annet. Planene videre var læreskolen på Hamar, for da kunne jeg bli fort ferdig med skolegang, og bli boende i Brumunddal, blant mine egne.

Tanken på at det gikk an å flytte, for å utvikle sitt potensial, søke lykken eller realisere seg selv var meg fremmed da jeg var tenåring. Jeg hadde aldri sett noen gjøre det i praksis. Det samme gjaldt å bevege seg oppover i klassene gjennom utdannelse. Med unntak av presten i bygda, legen, tannlegen og lærerne på videregående visste jeg ikke om noen som hadde studert på et universitet. Jeg visste ikke en gang hva et universitet var for noe før jeg var 20 år gammel, og et par kompiser begynte å studere i Oslo.

Middelklassen var et annet land. Det var de med de rare husene, de med to tosetere som stod mot hverandre med et glassbord i mellom, istedenfor skinnsalong. De med slitte paperbacks i bokhylla istedenfor lærinnbundne verk. De som hadde originalkunst på veggene, istedenfor familiebilder og reproduksjoner.

Dette var mennesker som snakket rundt samtalen, som ikke nøyde seg med å bruke språket til å fastslå fakta eller sosiale posisjoner, men som definerte, kategoriserte, kontrollerte, relativiserte og dominerte, gjennom et språk fullt av skolelært, manipulerende bedreviten.

Min bakgrunn er svært representativ for store deler av befolkningen i Norge. Middelklassens kultur representerer strengt talt et mindretall. Det som skiller min historie fra mange andres er at jeg har skiftet kulturell tilhørighet. Og for meg var det nettopp mistroen mot middelklassen som førte meg i retning av kunsten.

Da jeg var elleve år gammel oppdaget jeg dadaismen i en bok gitt ut av forlaget til Det Beste, som het Utrolig men sant. I boken, som var plassert under diverse og antologier på biblioteket i Brumunddal, stod det blant annet om eksentriske mennesker, og der var det en kort tekst om Hugo Ball og Marcel Duchamp.

Jeg lånte og leste bibliotekets eksemplar i fillebiter, og endte opp med å få hjelp av sjefsbibliotekaren til å få bestilt meg mitt eget eksemplar fra et antikvariat i Oslo da jeg var 14. I mellomtiden hadde jeg i tillegg lest den ene boken biblioteket hadde om dadaisme og surrealisme. Jeg hadde oppdaget popkunst, selv om biblioteket i Brumunddal mislyktes da de prøvde å skaffe meg bøker om Andy Warhol fra Deichman, de hadde stavet etternavnet hans feil. Jeg var også svært stor fan av Yoko Ono, ut fra det lille som fantes av informasjon om kunsten hennes i bøker om The Beatles. Å lese om disse modige menneskene fikk det til å krible inni meg. Jeg oppfattet det som at avantgardens kunstnere var talsmenn for oss vanlige folk. De gjorde opprør mot middelklassens pompøsitet og definisjonsmakt. De protesterte mot et helt klasseapparat av mennesker som ville fortelle oss vanlige folk hvordan vi skulle leve.

Gjennom morsomme, lett forståelige handlinger, gjorde Hugo Ball narr av middelklassens porøse, men pompøse maktkonstruksjoner i språk og ritualer. Marcel Duchamp pekte nese til kunstmakta og galleripublikummet, og sa at dere godtar jo alt som kunst, bare det puttes i et galleri. Andy Warhol lagde kunst som lignet på populærkultur, som skremte livskiten ut av middelklassen, fordi skillet mellom høy- og lavkultur ble visket vekk.

Kunstinteressen min var altså der, selv om jeg hadde en noe uvanlig innfallsvinkel. Allikevel falt det meg ikke inn en eneste gang i tenårene at jeg kunne oppsøke lokale kunstutstillinger. Jeg visste godt hvem som gikk dit, og det var middelklassen. Jeg hadde blitt tvunget med på utstillinger av skoleverket, og ble effektivt skremt fra å møte opp igjen frivillig, gjennom formidlingsstrategier basert på middelklassens språk og deres kulturelle assosiasjoner.

En større Andy Warhol-utstilling åpnet på Henie Onstad sommeren 1994, da jeg var 16. En onkel av meg skulle forbi med lastebilen sin, så jeg fikk sitte på til senteret, og så hentet han meg på veien tilbake. Jeg elsket selvsagt bildene på utstillingen, men forstod ikke det døyt av noe av det som var skrevet. Eller jeg forstod jo det meste kuratorene ville fram til, jeg var jo ikke dum, men fagspråket var i veien, referansene var snevre og fjerne, og konklusjonene rare. Det var som om de ikke hadde forstått Warhols radikale prosjekt, med den masseproduserte kunsten, det opphøyde hverdagslivet, hyllesten av kjendiser, kjærligheten for skitten i den vestlige kulturen.

Tekstene på veggen under utstillingen var spekket med fremmedord, og lenker til kunst som jeg ikke kunne se hadde noen likhetstrekk med Warhols. Formidlingsstrategien gikk ut på å fortelle Warhol inn i en kontinuerlig kunsthistorie, å ufarliggjøre ham ved å tulle ham inn i fremmedord og lange setninger.

Bildene var hengt opp i et digert hvitt rom. Jeg hadde aldri sett bilder i et slikt stort rom med overlys før, og jeg følte som om det var jeg som var på utstilling, ikke bildene. Det var heller ingen der jeg kunne snakke med om kunsten, med unntak av ei koselig gammel dame i bokhandelen, som virket imponert over at jeg hadde funnet fram til museet på egenhånd. Det var som om museet bevisst motarbeidet meg.

Hva kunne så museet ha gjort annerledes den gangen? En ting er formidlingsspråket. Det er ikke gitt at publikum forstår ord som postmoderne, konseptuell eller relasjonell. En person som har sitt profesjonelle liv på golvet på en produksjonsbedrift, med tidspress på et callsenter, eller som pleieassistent på et sykehjem må oppleve det som fjernt at en kuratorer skriver at «betrakteren tvinges». Folk som jobber under en sjef i en lønnsjobb vet hva tvang er, den finner en ikke i et kunstgalleri. Tilsvarende kan det nok virke fremmed for en utenforstående når en kunstner «utforsker» eller «kritiserer», floskler som tildekker mer enn de avdekker.

En annen ting er fortolkningsstrategier. Kunst kan selvfølgelig forklares ut fra kunsthistorien, og ut fra kunstanalytiske begreper. Kunst åpner for hermeneutikk på høyt plan, bilder kan fortolkes på et utall av måter, og god kunst er kunst som har blitt sett gjennom stadig nye fortolkningsrammer, og som har overlevd dette.

Derfor skal vi heller ikke være redde for å formidle god kunst ved hjelp av uvante fortolkningsrammer. Alternative fortolkningsrammer kan være kulturhistoriske, idehistoriske eller kultursosiologiske rammer. En kan påpeke hvordan kunsten stod i dialog eller motsetning til samtidig folkekultur. En kan knytte kunsten opp mot kjente knagger, kjente personer, kjente historiske begivenheter, kjente filmer, popmusikk, moter og trender eller politikk.

Det viktige er å møte publikum med språk, formidlingsmetoder og referanser som mange kan forholde seg til.

Jeg mener ikke at komplisert kunst skal erstattes med enklere kunst, men at de kompliserte fortolkningsrammene kan suppleres med enklere. Jeg mener ikke at folkeliggjøring skal komme som en erstatning for forskning, analyse og fordypning i kunst. Det må komme i tillegg. Det må være rom for både de tunge analysene for de spesielt interesserte, og for en bred folkeliggjøring for de andre.

Folkeliggjøringen trenger ikke å forkleine de tunge analysene. La meg bruke psykologi som eksempel. Det at vi det siste tiåret endelig har fått en kultur for folkelig formidling av psykologi i Norge, med nesten daglige innslag i aviser, har neppe skadet den psykologiske forskningen. Å satse på folkelig formidling har neppe fordummet fagfeltet. Lettleste artikler i A-magasinet diskrediterer ikke psykologers praksis eller forskning. Snarere gir slike artikler legitimitet til fagfeltet.

Det at folk flest vet mer om psykologi nå enn for ti år siden har neppe gjort folk flest dummere. Og en skal ikke se bort i fra at denne populariseringen kan ha inspirert vanlige folk til å låne bøker på biblioteket, eller kjøpe fagtidsskrifter, for å sette seg ytterligere inn i sakene. Dette igjen kan ha økt forståelsen blant folk flest for at fagfeltet trenger penger og rom.

Det jeg ønsker meg er en dugnad i kunst-Norge, der vi gjennom folkeliggjøring prøver å utvide målgruppene for kunstutstillinger. At vi har som mål å tenke større, slik at vi kan få inn folk i galleriene og museene som ikke ellers ville entret kunstrommet. Og at vi kan gi alle slags folk en inkluderende og spennende kunstopplevelse.

Det vi trenger er et mangfold av stemmer i kunstformidlingen. Slik at også folk med min bakgrunn kan oppsøkt kunsten, uten å føle seg fremmed.