I øyeblikket: Gunvor Nervold Antonsen

Av: Tone Berg Størseth

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Aktuell med gruppeutstillingen «SLUMP – Luck by Chance» på Bomuldsfabrikken, og vandreutstillingen «Selvportrett uten briller».

– Fortell litt om arbeidene du viser på utstillingen «SLUMP».
– Her viser jeg serien Selvoppløselige dagbøker, som består av verk som alle er ulike variasjoner over spenninger, krefter og sammenbrudd tilstedeværende i en arbeidsprosess. Dette innebærer alt fra en liten, spontan skisse, til storformat på seks ganger fire meter, med olje, spray, broderi og tekstil på lerret og papir. Bildene mine speiler hvordan tilfeldighetene i det store og hele er med på å definere hele vårt livsløp, som krefter vi enten kan sloss mot eller jobbe med.

– Hva holder du på med ellers for tiden?
– Jeg er akkurat ferdig med en workshopturné for Den kulturelle skolesekken i Hedmark. I tillegg har jeg nylig pakket ned første del av utstillingen «Selvportrett uten briller» som er en vandreutstilling laget i samarbeid med Norske Kunstforeninger. Den skal i 2012 videre til kunstforeninger i Trondheim, Bodø, Kristiansund og Lillesand. Her viser jeg arbeider basert på prosjektet Malerei.Stickerei, hvor ideen er å bryte ned avstanden mellom maleriet og dets formale problemstillinger, og det tekstile mediet som alt for ofte leses i en håndverkskontekst. Ellers er jeg er invitert til atelierprogrammet W17, noe jeg er spent på.

– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg i ditt arbeid?
– Jeg tar utgangspunkt i det formale og materielle, og bruker ofte motsetningsforholdet mellom idé og materialer som plattform. Mest av alt er jeg opptatt av hendelser, handling og av hva som kan komme ut av meg! Jeg forsøker å være tilstede i den imperative tilstanden, arbeide meg inn i eget nærvær, være aktivt involvert, oppnå konsentrasjon og flyt og også ha et bittelite snev av automatisme.

– Hvordan opplever du den norske kunstscenen?
– Det er masse bra som skjer og aktiviteten er stor både fra studenter og veteraner. Se for eksempel på den ustoppelige bloggen til Kjell Varvin! Jeg tror forøvrig den norske kunstscenen hadde blitt mer energisk om de store institusjonene var mer djerve og turte å stille ut flere etablerte, men ubrukte kunstnere. Hva er det egentlig å tape? En dårlig utstilling er uansett bedre enn fem forutsigbare.

– Hva er den siste utstillingen som gjorde spesielt inntrykk på deg?
– Noe av det som har gjort stort inntrykk på meg er en film kuratert av Akram Zaatari, Territories and conflict, som jeg så for noen år siden. Den handler om krigsfanger i et fengsel. De er fratatt alt og lever i de verste forhold med isolasjon og tortur. Filmen viser hvordan fangene overlever mentalt gjennom å holde seg aktive og lage objekter av det lille de har tilgjengelig. En stein fra en oliven, en tråd fra et klesplagg eller en kam. Filmen presenterer det brutale, men også det vakre og fokuserer på hvor viktig det er for mennesket å skape for ikke å gå helt i hundene. Jeg gleder veldig meg til å se utstillingens hans som nå vises på Kunstnernes Hus.
– Ellers har Kirstine Roepstorff, som nå vises på Museet for samtidskunst, festet seg både i det fysiske og visuelle minnet. Også It takes a believer to see the Glory med Lotte Konow Lund på Vigeland-museet i høst gjorde sterkt inntrykk.

– Hvilke kunstnere inspirerer deg, og hvorfor?
– Jeg kommer stadig tilbake til et knippe favoritter som fungerer som en utømmelige kilde for mening og inspirasjon. Jeg ser nok mer tilbake enn fremover, og har alltid hatt en dragning mot kunstnere med feministisk tematikk. Store kunstnere som Mona Hatoum og Louise Bourgeois går jeg aldri tom av beundring for. Eva Hesse klarer jeg heller ikke legge fra meg. Nå om dagen er det mest Georg Baselitz og Constantin Brâncusi det går i. Jeg inspireres av kreftene og energien de investerer, måten de bruker seg selv på, sin egen historie og det å være i kamp.

– Er det noen kunstpolitiske problemstillinger som irriterer deg i norsk kunstliv?
– En sak jeg opplever som problematisk er at OCA opptrer som en avdeling av frimurerlosjen. De er utstyrt med tydelig mandat, oppgaver og budsjett fra staten, men dette tåkelegges fordi det er en privat stiftelse. De har blitt uangripelige. Jeg er uenig i at profilen av norske kunstnere som presenteres utad skal være så stramt definert, og mener at OCA burde være dristigere når det gjelder hvem de slipper til i programmene sine. Utover dette setter jeg selvfølgelig pris på at mange unge kunstnere får mulighet til å komme seg ut ved hjelp av OCA, det er for eksempel en glede å følge farten Ida Ekblad har hatt de siste årene.