Kuratoren: Harald Solberg

Av: Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Aktuell som medkurator for utstillingen «SLUMP – Luck by Chance» på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal.

– Du har kuratert utstillingen «SLUMP – Luck by Chance» i samarbeid med Maj Sandell og Agneta Linton fra Gustavbergs Konsthall i Stockholm. Samarbeidet er motivert ut i fra en felles interesse for å vise kunsthåndverk, kan man lese i pressemeldingen.
– Det er sant. Men mens Gustavbergs Konsthall er en utstillingsarena som bare viser kunsthåndverk, er vår utstillingsvirksomhet på Bomuldsfabriken basert på alle kunstformene. Jeg har bakgrunn som keramiker og er interessert i å vise et utvidet kunstfelt med både billedkunst, design og kunsthåndverk. Jeg har litt vanskelig for de gamle skillelinjene mellom fagområdene, men jeg merker jo at mange i kunstmiljøet fremdeles er opptatt av dem.

– Dere har valgt å fokusere på hvordan noen kunstnere drar nytte av slumpartede hendelser eller tilfeldigheter i de kunstnerlige prosessene. Hva fikk dere til å tenke på denne tematikken?
– En av de andre kuratorene er også keramiker, og det finnes vel nesten ikke noe fagområde som er så preget av hasardiøse prosesser som keramikken. Hele forløpet med leire er vanskelig å forutsi hundre prosent. Dette var vel noe av bakgrunnen til at ideen kom opp.
– Et annet aspekt som vi syntes var interessant, var at «slump» er et felles ord på både norsk og svensk, og vi prøvde å finne en tittel som gav mening på begge språkene. En overordnet tanke var at kunstnere opp gjennom hele historien har brukt slump og tilfeldigheter som en positiv ting i arbeidsprosessen, så det er jo ikke noe nytt, kan du si.

– Hvordan ser du på arbeidene i utstillingen opp imot deres forgjengere i kunsthistorien?
– Jeg er lite teoretisk opptatt og jobber visuelt med alt jeg gjør i forhold til utstillinger, men det som preger de fleste arbeidene er at de befinner seg innenfor installasjonsområdet. Selv om noen av dem er mer objektrelaterte er de satt inn i en installasjonssammenheng i galleriet, slik at ting i utstillingen også forholder seg til hverandre.

– Har du jobbet med noen av de aktuelle kunstnerne tidligere?
– Kun med Signe Solberg, som er en ganske nyutdannet kunstner. Da jeg kuraterte Formats åpningsutstilling i ombygde lokaler tidligere i høst hadde jeg med et verk av henne. Mitt mål har også vært å få inn flest mulig unge kunstnere. Sammen ble vi enige om å arbeide for et bredt spekter av uttrykk.

– Har dere noen fagpolitiske målsetninger med utstillingen? Inngår den i et større prosjekt?
– Det er ikke noen uttalt målsetning, men denne typen utstilling vil jo oppfattes som et «statement», da det er sjelden å se på kunsthåndverkfeltet i dette størrelsesformatet, og med så store arbeider. Utstillingen er ellers den første i en rekke årlige temautstillinger som får tilskudd fra Norske Kunsthåndverkere, men uten at vi er involvert i fremtidige prosjekter.

– Følger du en bestemt kuratorisk strategi?
– Det som alltid har opptatt meg, er utstillingsrommet. Sånn sett jobber jeg kanskje annerledes enn mange andre kuratorer. Oppgaven er å få verkene til å fungere uten at det oppstår et nytt språk mellom dem. Selv om vi har veldig god plass på Bomuldsfabriken, så er det komplisert å montere denne typen utstillinger. Vi vil få en enda større utfordring i Gustavbergs Konsthall, hvor utstillingsrommet er mindre og av en helt annen karakter. Der er det en glassvegg på den ene siden, slik at man lett tenker tablåer mot en vegg i stedet for hel kube. Bomuldsfabriken er bygget opp av mange hvite kuber. Jeg har produsert bort imot hundre utstillinger her, og fremdeles ligger utfordringen i veggflatene, rommet og den enkle labyrinten. Jeg går ikke lei av å forholde meg til disse rommene.

– Liker du best å jobbe i den hvite kuben?
– Ja, men jeg liker også å jobbe i andre typer rom, men den hvite kuben synes jeg er utfordrende.

– Så langt, hvilke erfaringer har du kunnet trekke ut av samarbeidet med Gustavbergs Konsthall?
– Det har åpnet nye dører. Enda Sverige ligger så nært, er det slående hvor lite vi vet om hverandre og de forskjellige systemene. I tillegg er det å bringe sammen tolv kunstnere som ikke kjenner hverandre fra før og oppleve hvor mye energi det genererer, veldig interessant.