Sår tvil om begrunnelse

Av: Therese Søgård

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Norsk kulturråd påstår i sin begrunnelse for at æresprisen i år gikk til Inger Sitter, at det var hennes fortjeneste at garantiinntekten ble innført. Det går ikke upåaktet hen i miljøet.

I begrunnelsen står det blant annet: “(…) og det var ikke minst hennes fortjeneste at ordningen med garantiinntekter for kunstnere ble gjennomført”. Dette får flere til å reagere, og særlig kunsthistorikeren Dag Solhjell, som har studert norsk kunstpolitikks historie siden 1814.
– Jeg har ikke i mine grundige arkivstudier av kunstpolitikkens historie, og herunder også av gararantiinntektens opprinnelse, støtt på Inger Sitters navn, sier han og legger til at det ikke betyr at hun, i likhet med mange andre kunstnere, har gått inn for en slik ordning.
– Hun fortjener absolutt en ærespris, men jeg synes Norsk kulturråd kunne funnet en begrunnelse som ikke undervurderte andres innsats i innføringen av garantiinntekten, sier han.

Norsk kulturråd har registrert at enkelte har reagert på den delen av begrunnelsen som tar for seg garantiinntekten.
– Vi ser at denne begrunnelsen kunne vært formulert annerledes, fordi noen har tolket dette slik at garantiinntektene utelukkende var Inger Sitters fortjeneste. Slik er det selvsagt ikke. Mange kunstnere engasjerte seg i denne saken, sier Janne Stang Dahl i kulturrådet.
Dahl påpeker imidlertid at Sitter har gjort en solid innsats for å bedre kunstnernes inntektsvilkår.
– Inger Sitter er og har vært en svært profilert kunstner, med stor symbolverdi, som både engasjerte seg og lånte ut navnet sitt til saken om kunstneres kår og garantiinntekter, forklarer hun.

Allerede på 60-tallet skrev Sitter et innlegg i Arbeiderbladet der hun tok til orde for etablering av en form for garantiinntekt, ifølge kulturrådet.
– Hun har gjennom sitt virke som kunstner og et engasjert politisk menneske, jobbet for å sikre kunstnere bedre levekår, sier Dahl.
– Valget av Inger Sitter til kulturrådets ærespris er foretatt på bakgrunn av rådets samlede skjønn, hennes kunstpolitiske engasjement, men først og fremst på grunn av Sitters kunstneriske livsverk.

Dahl påpeker at det er de kunstneriske gjerningene som står i hovedfokus, at Sitter var en av de tidligste modernistene i Norge og var med på å flytte grenser for det moderne kunstbegrepet i landet.