Retten er sett!

Av: Sara Brinch

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

I forbindelse med Judy Raduls utstilling «World Rehearsal Court» vist på Henie Onstad Kunstsenter tidligere i år har kunsthistoriker Marit Paasche og Radul redigert antologien A Thousand Eyes: Media Technology, Law and Aesthetics. Resultatet har blitt en øyenåpner rik på perspektiver.

Et rettslokale tenkes gjerne på som et ordens sted: som vitnemålets, prosedyrens og domsavsigelsens sted. Profilerte rettssaker med stor mediedekning viser imidlertid gang på gang at stadig flere bildetyper og -teknologier inngår i så vel rettslokalets arkitektoniske utforming som i utøvelsen av jussen, og i massemedienes dekning av sakene. Den amerikanske kunstneren Judy Radul har gjort denne utviklingen til utgangspunkt for egne verk. I A Thousand Eyes presenterer hun og Paasche et perspektivrikt utvalg akademiske tekster om forholdet mellom lov, rett, medieteknologi og visuelle regimer.

Antologien rommer elleve tekstbidrag med til dels svært ulike tema, blant dem forskjellen på medias tilstedeværelse i rettssaker og tribunal, rettssalens arkitektur, opphavet til Justitia-figuren med bind for øynene, samt dyrkingen av en «detaljisme» i framleggingen av bildebevis. Bidragene rammes inn av et utvalg kunstverk i reproduksjon. Judy Raduls egen tekst Video Chamber er plassert midtveis i boken og oppleves som antologiens nav. Her får leseren bokens tema presentert i en komprimert form, med framstillingen forankret i eksemplariske kunstverk. Med unntak av Raduls tekst er artiklene skrevet for andre sammenhenger, og enkelte av dem bærer preg av en noe innforstått begrepsmessig sjargong og en spesifikk målgruppe.

I hvor stor grad redaktørene av en antologi makter å få bidragene til å framstå som innspill til den samme agendaen, avhenger ofte av et presist forord. Her kunne Paasche og Radul vært tydeligere. I A Thousand Eyes er det først og fremst henvisningen Radul gjør i sin artikkel til Gilles Deleuzes «assemblage»-begrep og Jack Spicers idé om korrespondanse som gir meg forklaringen på antologiens innsirkling av tematikken slik den kommer til uttrykk i undertittelen Media Technology, Law and Aesthetics. Da var allerede halve boken lest. Antologien er redigert fra et kunstteoretisk ståsted og i relasjon til et spesifikt kunstnerisk prosjekt. Som medieviter er det perspektiver jeg skulle ønske var med i tillegg til de som er innlemmet, slik som for eksempel fotografiske diskurser i utøvelsen av lov og rett. Dette ønsket til tross – A Thousand Eyes er i seg selv et betydningsfullt bidrag til diskusjonen av bildets og blikkets betydning i kulturen, i dette tilfellet rettsystemets kultur.