Samlergeniets pasjon for det konkrete

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

En av sommerens utstillinger på Henie Onstad Kunstsenter var visningen av Erling Nebys samling. Neby har samlet såkalt konkret kunst i over 40 år, og deler av samlingen har vært utstilt flere ganger tidligere. Boka er likevel den første som gjengir samlingen i sin helhet, og det har blitt en praktbok hva bilder angår.

Konkret kunst krever en god fotograf og solid design, små nyanser kan gi store utslag. Bortsett fra noen få skulpturer, som uten omkringliggende rom svever flatt på et hvitt ingenting, gir kvaliteten oss mulighet til å studere hvor stort spennet paradoksalt nok er innenfor feltet mellom abstraksjon og det såkalt konkrete. Å erfare stoffligheten i blyanttegning, tusj, olje og bronse utenfor visningsrommet er sjelden. Samlingen har verk fra blant andre Paul Osipow, Joseph Albers, Åse Texmon Rygh, Jan Groth og Olav Christopher Jenssen, og den åpner et svært interessant estetisk og konseptuelt rom som gjerne kunne ha vært utforsket grundigere i tekstbidragene.

Boka inneholder forord av Karin Hellandsjø, en artikkel av kurator ved Moderna Museet, John Peter Nilsson, et intervju med Neby gjort av Dr. Ina Printz, samt Nebys kronologi over konkret kunst. Tekstene kretser omkring samleren og hvordan kunsten er samlet med hjertet, og uten tanke på utviklingslinjer og trender. Prinz’ intervju sirkler inn motivasjon og fingerspissfølelse og krydrer med anekdoter. Som den gangen han ville kjøpe en Vasarely, men ble så fascinert over at noen faktisk ønsket å selge, at han ringte selgeren. Resultatet ble både middag, samlervennskap og flere kjøp. Nilssons valg om å lese verkene som «desirable frozen moments» utgjør en korreks til kunsthistoriske tekster som fokuserer på det rasjonelle i konkretismens avvisning av åndelighet og representasjon. Fokuset på Nebys lidenskap har som positiv bieffekt at kunsterfaringens sanselighet løftes fram. Fortellingen om hvordan han flytter verkene ut i skumringstimen for å erfare små nyanser i farge, linje eller komposisjon på nytt er ikke bare morsom, men også faglig interessant.

Men henvisningene til hvordan Neby bruker kunst for å leve og hvordan han skiller seg fra samlere med mindre edle motiver som profitt og selvpromotering, blir tidvis platt. Å løse problemet med at samlingen ikke er bygget opp med museal presisjon ved å la samleren innta kunstnergeniets opphøyde plass er lettkjøpt retorikk, og fungerer ikke alltid. Nilssons tekst gir et riss over konkret kunst og dens konseptuelle fundament og presenterer noen kunstneriske prosjekter, men teksten er knapp og ikke systematisk. Det burde vært rom for en mer utfyllende tekst om de kunstneriske problemstillingene.