Festival for en ny tid

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

I Hotel Polar Capital samler Hilde Methi og Kristin Tårnesvik trådene til «Sámi Art Festival» fra perioden 2008-2011. Boken inneholder rapporter fra de enkelte prosjektene, selvstendige tekster og kunstneriske bidrag.

Det er ikke gitt at en festival foregår over flere år og på ulike steder. For det genreutfordrende prosjektet har strategien nettopp vært å dra festivalen ut i tid, og la den utspille seg på steder der institusjonaliseringen av samtidskunsten, i følge redaktørene, er svak. Ved å gjøre dette har festivalen søkt å oppnå en dialogisk tilnærming og prøvd å unngå gentrifisering. Spetakkelet vi vanligvis forbinder med festivalen har slik blitt fortrengt, og «Sámi Art Festival» har i stedet kommet til å fremstå som dempet, på grensen til det usynlige. For den som har fulgt prosjektet på sidelinjen er Hotel Polar Capital i så måte kjærkommen. Ved å gjøre rede for prosjektet, dokumentere de ulike delene og gjøre plass til bearbeidede bidrag, klarer boken å avklare det som før har syntes vanskelig å gripe. De sentrale diskusjonene blir samtidig tilgjengelig for det publikum som har uteblitt.

Den kuratoriske strategien bak «Sámi Art Festival» er gjenkjennelig. Det er de ulike hendelsene som til sammen danner prosjektet. Slik sett er det enkelte kunstverket underordnet det prosessuelle og kommunikative aspektet. Det som samtidig synes klart er at festivalen bryter med det som har vært en tendens innenfor utstillingsvirksomhet og formidling knyttet til samisk kunst. Der dette tidligere har vært preget av å være et synliggjøringsprosjekt, er festivalen i mindre grad opptatt av å definere eller diskutere begrepet «samisk kunst». Oppmerksomheten føres over på begreper som autonomi, trauma og marked – begreper som griper ut over Sámi, men som likevel er høyst relevant, spesielt i grenseovergangene – det Andrea Phillips kaller «in-between places». Særlig interessant blir det når Phillips utforsker Barents som et kuratorisk prosjekt. Barents, som samtidskunsten, er et estetisk konsept delvis basert på territoriale fakta og delvis på nye former for en politisk og uforutsigbar billedkapital, skriver hun.

Boel Christensen-Scheels refleksjon over kunstens produksjonsforhold har tydelig relevans. Ved å ta i bruk Nicolas Bourriauds argumentasjon hevder hun at det først er når individuelle uttrykksformer blir gjenkjent på lik linje med de dominerende at vi vil klare å oppfordre til ulikhet innenfor den sentrale diskursen framfor å skape separate minoritetskulturelle diskurser. Hotel Polar Capital viser at vi er på rett vei.