Nerver av stål

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Det hylende og vedvarende gitardrønnet som følger konserten As Above, So Below, med blant annet Helge Sten, fremført for første gang denne søndagen på Henie Onstad Kunstsenter, er på flere vis det perfekte lydspor til Per Inge Bjørlos kunst.

Inne i utstillingen smeller det parallelt stadig i metallklokker. Verken den insisterende støymusikken eller Bjørlo tar på deg med silkehansker. Men den røffe behandlingen gir uttelling i en sanselig presisjon og overgripende sammenhenger.

Det er en uavklart balanselinje mellom aggresjon og sårhet i Bjørlos billedverden. Utstillingen på Høvikodden, som overraskende nok er Bjørlos første retrospektive utstilling, viser til fulle et sjeldent rikt og vesentlig kunstnerskap. Det er en stor fordel at man har unngått en absolutt kronologi i monteringen. Spennet mellom de ekspresjonistisk renskårne grafiske trykkene i svart/hvitt, maleriene med de rennende, mettede fargene og de nesten truende skulpturene og installasjonene, forenes i en helt særegen sanselighet, som oppleves som dramatisk og ærlig. Den ekspressive maleriserien Heads from Balance (1999) viser hvordan hodet blir en formal og konseptuell fortettet knute. De store veggarbeidene med grafisk forenklede og dunkle former, laget med eddiksyre og pigment på ullfilt, etablerer noen narrative lengdedrag. Den store lagunen av et utstillingslokale snurpes sammen av en eksistensiell tematikk og en formal kontinuitet. Dermed kommer den dominerende ekspressiviteten i Bjørlos kunstnerskap til sin rett.

Håpet, en større skulptur fra 2005-2008, setter standard. Buktende stålslynger med spisser er vendt mot en parabolantenneaktig matt stålflate. Kontrastene mellom spiss og sirkel antyder et utvekslende kretsløp, men også mulig sabotasje. Grove knuter i metall og knust speil, elementer som går igjen hos Bjørlo, er noe som kan kutte fingre og menneskelige bånd, nesten perverst forvridde, men samtidig fulle av puls og innsikt.

Utstillingen viser en videodokumentasjon av det som regnes som installasjonskunstens gjennombrudd i Norge, altså Indre Rom I fra 1984, også kjent som gummirommet i kjelleren på Henie Onstad. I den helt nye skulpturserien med den kryptiske og urovekkende tittelen www.dumskap/no/mor du lukter slik piss i dag, er invasjonen av sanseapparatet igjen satt i sving. Som i en dysfunksjonell families krønike får vi fremstilt blant annet Ungdomssenga og Vaksensenga, begge flombelyst så det svir i øynene, voksensenga med en prismekrone i glass hengende over seg som et damoklessverd. Barndommens primalopplevelser av skrekk og familiehierarkiet som kneler under sin egen vekt, er tilstede hos Bjørlo. Denne retrospektiven fremstår som viktig og betimelig, som en post-munchsk nøkkel til et moderne ekspressivt kunstnerskap.

Den fysiske opplevelsen som bærende prinsipp er også markant i den konsentrerte utstillingen på Galleri Riis. Stålkonstruksjoner med sveisede knutepunkter og splintret speil berører et alvor som ikke lar seg oppsummere i organisk science fiction eller selvbiografi, men stykkes opp i stadig nye sekvenser. Nervetrådene er forstørret opp, og er harde og skarpe som flint.