Dobbeltgjengere i tid og rom

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Et jernbaneur av den gamle og solide sorten, kapslet inn i en kvadratisk blå boks, henger for tiden både på galleri Lautom på Bislett og på galleriet Volker Bradtke i Dusseldorf. Parallelliteten i tid og forekomst strekker seg imidlertid lenger: De to utstillingene er begge titulert «Nonlocality», har likelydende pressemelding og består av identiske verk.

Denne speilingen som spenner over en betraktelig geografi har mange motiver; blant annet var tvillingsøsteren til Toril Johannessen tiltenkt å figurere på en av åpningene, og antageligvis spre en fruktbar forvirring om hvem som var den rettmessige kunstneren. Det duale momentet er virksomt som prinsipp innad i verkene: Klokken har to urskiver, et fotografi er identisk på begge sider, og to grafer er vist ved siden av hverandre og relaterer til hverandre gjennom form og begrep. «Nonlocality» som utstillingskonsept synes å være svært konsekvent og presist utført – ved å doble kunstlokalets temporære innhold opphører utstillingen å være en singulær hendelse. Stedet i seg selv blir en ukonstant og uviss størrelse, i materiell og metaforisk forstand.

Tiden som en fjerde dimensjon, som noe som legger seg utenpå romlige erfaringer, blir i «Nonlocality» et sentralt fenomen. Klokkens konstruerte inndeling av året i dager og døgnet i timer, minutter og sekunder, blir tydeliggjort i det omtalte stasjonsuret, et verk ved navn Mean Time, som tidligere er vist på Witte de With i Rotterdam. Klokken er reprogrammert slik at dens tempo styres av den sammenlagte internettaktiviteten verden over. En økning i aktivitet på verdensveven får klokken til å løpe fortere, roligere perioder demper visernes hastighet. Med dette kommenterer Johannessen tidens menneskeskapte faktorer, og forskjellen mellom en mekanisk og organisk tid, altså eviggrønne problematikker rundt tidens uttrykk og effekt. Bruken av en rekvisitt fra en togstasjon refererer til hvordan tiden ble synkronisert på slutten av 1800-tallet, i forbindelse med fremveksten av jernbanenettet. Klokkeslettets universalitet ble et uttrykk for modernitetens effektivitet. Denne etablerte tidssonen er blant annet gjennom datateknologien forvansket og splittet opp i en rekke grensesnitt som ikke uten videre følger tidens vedtatte kronologi. Johannessen åpner glassklart opp tidens økonomi mot nye systemer og teknologier.

Toril Johannessens arbeider involverer ofte en vitenskapelig mal eller tenkning. Forskningens empiriske metode ligger som et strukturerende bakteppe, og vitenskapelige referanser og kildemateriale er jevnt tilstede. Johannessens estetiske orientering innhar dermed en type tørr edruelighet, men den analytiske tilnærmingen rommer også en mer personlig forankret mystikk og mytologi. Utstillingens fotografi av en dobbel sol, Parhelia/ Bilocatio, er i så måte et lysende eksempel. Ved å plassere en krystall, en såkalt dobbeltbrytende kalsitt, over solen skapes et dobbelt bilde. Tvillingsolen blir i Johannessens kobling en optisk utvidelse, en forviklet synserfaring som forener det hardt krystallinske og det vagt merkverdige. I mellomrommet mellom originalbilde og etterbilde blir det vitenskapelige definerte fenomenet produktivt atmosfærisk.