Gjennom kunstskogen

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

I Oslo kan man nå se arbeidene til to kvinnelige kunstnere fra Norden som er født tidlig på 1970-tallet og med solid internasjonal utstillingserfaring: Svenske Saskia Holmkvist på Henie Onstad Kunstsenter og danske Kirstine Roepstorff på Museet for samtidskunst.

Men der den stramme Holmkvist viser videoer som med sine ikke sjeldne ubehagelige intervjusituasjoner tematiserer makt og språk, fremstår Roepstorff-utstillingen som visuelt overveldende og mindre klart formulert. Noe av det første jeg tenkte da jeg kom inn i hennes mørke «kunstskog», i Museet for samtidskunsts for anledningen omskapte førsteetasje, var at dette kom til å bli en utfordring å beskrive. Dét tar jeg som et godt tegn.

39-åringen har da også skapt en verden som fremstår som noe ganske for seg selv: 47 norske grantrær fra gulv til tak, hugget av en eldre dame i Nittedal, Nasjonalmuseets gamle vitriner fylt med fossiler fra Geologisk museum på Tøyen som er inntil 475 millioner år gamle, en brudekrone og en 1700-tallssølvklokke fra Kunstindustrimuseet, et Lars Hertervig-bilde fra Nasjonalgalleriet og et jaguarhode i keramikk samt en meksikansk steinkule fra Kulturhistorisk museum. Mellom de gardinbehengte veggene finnes også en gammel treugle, krystaller, Norges største røykkvarts – 1,7 tonn – og kunstnerens personlige samling av kongler, nøtter og tørkede eple- og gresskarskiver. Det hele er installert sammen med kunstverkene hennes: Et stort tekstilarbeid som dekker en hel vegg, og dessuten «flyter» utover gulvet, primært abstrakt, men med figurative innslag, slik også de store, innrammede collagene hennes er. Geometriske former og utklippede (menneske)figurer limt, stiftet og sydd oppå hverandre, som en slags relieffer. I tillegg stiller hun ut en gruppe (collage)skulpturer på høye sokler, og det poetiske verket Stille Teater, som ved siden av en gruppe «bilder» i stadig rotasjon i skiftende lys, består av to britiske herrestemmer som «spiller» en dialog kunstneren har skrevet, og som til en viss grad tematiserer formene – også her en blanding av abstrakte og figurative – publikum ser på bildene.

Like mye som kunstnerens, spiller altså Ropstoerff kuratorens rolle. Hun henter loppemarkedet inn i museet, og plasserer gammelt og nytt, verdiløst og kanonisert, natur og kultur ved siden av hverandre i en slags gigantcollage. «Omarrangere den allerede eksisterende verden», kaller hun sin jakt på nye forbindelser. Som tittelen antyder, knytter omklassifiseringene an til tidligmodernitetens «Wunderkammere», der «rare» objekter fra alskens livsområder og tidsaldre ble samlet. Her og der finnes avisutklipp og (kopierte) bilder av figurer som antyder politiske – og mørkere – temaer, men tydelige historier forteller Roepstorff aldri. Utstillingens styrke ligger da heller ikke i det skarpt konseptuelle. Kunstneren har liten erfaring både med skriving og teater: Stille teater-teksten mister jeg påfallende raskt interessen for, og jeg forstår bedre hvorfor da jeg leser det svevende intervjuet med henne i katalogen. Fascinasjonen ligger snarere i Roepstorffuniversets egenartede visuelle kraft: Hun har simpelthen gjort de vanskelige salene på Bankplassen til virkelig interessante steder å bruke øynene.