Mellom maktforhold og tilpasningskunst

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Johnslien og Morris har begge ambisjoner om å utforske makt og identitet gjennom geometriens antatt nøytrale språk, men bare en av dem leverer.

Det nye Gulatingbygget ligger foran Bergen Rådhus, et høyt funksjonalistisk betongbygg, noe arkitekturen i den nye rettsbygningen tar hensyn til både i form og materialer. Bygget er likevel ikke uttrykksløs tilpasningsarkitektur, og KORO har valgt interessante kunstnere for å komplettere det. Både Marte Johnslien og Sarah Morris har laget større prosjekter for offentlige rom før. De har også begge arbeidet med makt- og identitetsproblematikk tidligere.

Johnslien utarbeidet blant annet prosjektet Vitner for Norad, der hun sammen med ti kunstnere fra Zambia reaktualiserte humanistiske grunnspørsmål og vestlig kolonialisme via kubismen. Og i «Forente nyanser» på Galleri Riis i sommer reflekterte hun over FN-bygningens meditasjonsrom: Hvordan idealet om religiøsitet uten konkret religion tenkes uttrykt gjennom konstruktivistiske rette linjer og «rene» geometriske former.

Skulpturen Blindfold som pryder plassen foran Gulating, henter også fram idealer om objektivitet. Skulpturen er 15,5 meter lang og 2 meter høy. Strukturen er en stålramme som danner 15 trekanter etter hverandre. Tre av dem har innfelt toveisspeil, tre har plater i stål og ni trekanter er åpne. Fra enkelte privilegerte punkter faller alle linjer på plass og skulpturen blir en vakker, rytmisk serie trekanter. Fra andre ståsteder blir den en geometrisk overskuelig, men komplisert struktur, som sender oss rundt i en serie ulike speilinger, blikk og tomme rammer vi selv må fylle.

Verket har assosiasjoner til minimalisme, men Johnslien bruker formspråket for å utforske mening. Tittelen Blindfold viser til gudinnen Justitia og øyebindet hun bærer for å symbolisere rettferdighetens objektive blikk. Justitia er en vanlig figur utenfor rettsbygninger, men ofte er hun framstilt kun med sverd og vektskåler, uten bind for øynene. Johnsliens problematisering av forholdet mellom blikk og rettferdighet er betimelig. Vår vestlige tradisjon privilegerer generelt blikket som sans, og anser det for å være objektivt og rent i seg selv. Å føle noe på kroppen tilhører en subjektiv sfære, men det å se antar vi ofte er løsrevet fra fortolkning. I vitenskapen identifiserer vi et problem via et første uskyldig blikk og søker deretter svar, og i rettssammenheng er vitneutsagnet, det at noen har sett noe, helt avgjørende. Men hva og hvordan er det vi ser?

Kombinasjonen av åpne felt som rammer inn og gir oss et utsnitt av virkeligheten, speilet som posisjonerer oss som en del av bildet, og stålplatene som både stenger utsyn og manifesterer seg som form, blir en metafor på bygningens formål. Johnslien viser hvordan rettferdighet ikke bare er en abstrakt vektskål i balanse. Justitias blinde blikk innebærer det å kunne se en sak fra flere sider, stadig å skifte ståsted, uten at vi noen gang kan få et helhetlig bilde. Blikket kastes også tilbake på oss selv; det å dømme andre er like mye et speil på vår egen posisjon.

Sarah Morris’ veggmaleri Judicial-Non- Tesselation bruker også et geometrisk språk. Maleriet dekker fondveggen i vrimlearealet og fortsetter inn i kafeen. Maleriet har et bredt fargespekter fra gult, via fersken og oransje, til indigo. Fargefeltene er vekselvis store kvadrater, andre områder er tette nettverk av trekanter. Hvite diagonale, parallelle linjer skiller dem.

Morris er kjent for å lage komplekse og stedsspesifikke malerier i et geometrisk formspråk. Maleriene framtrer ofte som abstraherte arkitektoniske strukturer, og de virker også sammen med strukturen i rommene de er del av. I utstillingen hennes på Palais de Tokyo i 2005 oppstod en kontrast mellom romligheten i de geometriske antydningsvise kubene i maleriet og bruddet ved at maleriet var «gjennomhullet» på tilfeldige steder av den arkitektoniske strukturen. Andre steder har hun latt ulike geometriske strukturer konkurrere og overskrive hverandre. Prosjektene tematiserer maktstrukturer i kulturen gjennom vår erfaring av romlighet.

Sett i forhold til hennes tidligere arbeider er maleriet i Gulating forbausende flatt. Ingen linjer er brukket eller bryter med flaten for å gi illusjon av perspektiv. Rødt vil selvsagt alltid komme mot oss, mens blått trekker seg tilbake. Men spenningen mellom flate fargefelt og linjer som skaper rom, er ikke her. Ambisjonen om å tematisere makt og å tydeliggjøre hvordan bygget er et sted der ulike psykologiske perspektiver konkurrerer, slik brosjyren hevder, faller litt fra hverandre. Strukturen er både kompleks og kontrastfylt, men maleriet er mer et kaleidoskop. Bildet kan endres i neste sekund, men fargefeltene konkurrerer verken med hverandre eller byggets form. De føyer seg fint inn i det samme rutenettet. Morris innfører og fornekter forbindelsen til mosaikk og rutenett i tittelen. Sammenkjedingen av ord kan også ses som et språklig spill omkring byggets krav til absolutte grensedragninger omkring seg selv som institusjon gjennom å skille mellom «judicial» og «non-judicial». Men maleriet følger ikke opp. Blikket integreres ikke i kroppen slik som i Blindfold, og vi blir værende på overflaten.

En rettsbygning er kanskje et vanskelig sted å gripe inn, men Sarah Morris’ tradisjonelle formspråk hadde vært ideelt. Kunstnernes felles utforskning av abstrakte strukturers metaforiske potensiale gjør at helheten fungerer godt, og de supplerer bygningen godt formalt. Det er bare synd at Morris ikke er på sitt beste.