Kropp og politikk

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Før årets uvanlig vellykkede Istanbul-biennale stenger dørene, åpner Kunstnernes Hus en bredt anlagt utstilling med en av biennalens markante signaturer, libanesiske Akram Zaatari.

Han viser, blant flere verk, videoen Tomorrow Everything Will be Alright, som var et arbeid som stakk seg ut i den tyrkiske metropolen: To usynlige ekskjærester kommuniserer på sms-manér. Men her dukker meldingene opp på en gammel skrivemaskin. Zaatari bruker denne uvanlige fortellermåten til å tematisere kjærlighet, minner og begjær på poetisk og fikst vis. Verket skiller seg dessuten ut som det eneste på «Huset» som ikke på en eller annen måte forholder seg til dokumentarisk materiale.

Som tittelen antyder, har kunstneren komponert utstillingen spesielt for Kunstnernes Hus’ to overlyssaler. Den ene er mørklagt og, ved siden av to portrettserier, fylt av video. Den andre er lysere og dominert av fotografier. Verkene i førstnevnte er hentet fra det større arbeidet The Uneasy Subject, og tematiserer kropp, selvfremstilling og bilder mer generelt. Verkene i det andre rommet hører hjemme i det større prosjektet Earth of Endless Secrets, og tar utgangspunkt i ulike former for dokumentasjon av hverdagen i krig og fengsler i Zaataris hjemland. At han er blant grunnleggerne av billedarkivet Arab Image Foundation, hvor flere av de eldre bildene på «Huset» stammer fra, er betegnende for utstillingen som helhet: I likhet med mange kunstnere for tiden, tematiserer libaneseren ideen om arkivet og dets historiske dokumenter, enten det er snakk om tekst eller fotografi.

Utstillingen er særlig viktig for Kunstnernes Hus, fordi den er første prosjekt ut under paraplyen «Oslo Contemporary», som skal bli et årlig tiltak og en utstilling som i likhet med Høstutstillingen skal sette «Huset» på kartet for et bredere publikum enn det faste. Derfor er den også mer tverrfaglig enn vanlig: I høst samarbeider Stjernstedt og hans medkurator Marianne Hultman med PRIO. Ambisjonen bak «Oslo Contemporary» er å se andre steder enn de mest åpenbare – «arbeide i et globalt perspektiv og utvide sentraliserte kulturelle nettverk» og fokusere på «kunstnerskap som kommenterer sosiale og geopolitiske hendelser». I så måte er Zaatari et godt førstevalg: Han er i høy grad en kunstner som kommenterer geopolitiske spørsmål, men han er ingen propagandist. Ved å ta utgangspunkt i personlige historier makter han snarere å gjøre det på måter som vekker interesse og undring. Gjennom det dokumentariske materialet han fotograferer og/eller fremviser – egne gamle bilder, notater og båndopptak, brev og bilder av navngitte libanesiske krigsfanger, sendt så vel til familiemedlemmer som til medfanger – tematiserer han minner og historie. Undersøkelsen av fenomenet bildet understrekes av de mange eldre fotografiene han har inkludert. Flere av dem har han dessuten «gjenskapt». Videoen om en gammel egyptisk fotograf blir samtidig en refleksjon over fotomediets historiske utvikling, og en artig kontrast til YouTube-klippene som utgjør verket Dance to the End of Love.

Kunnskaper om situasjonen i Midt-Østen generelt og Israels invasjon av Libanon i 1982 spesielt kommer godt med, for Zaataris kunstverk tar utgangspunkt i komplekse konflikter og for nordmenn fremmede steder. Men utstillingen er verdt innsatsen den krever.