Åh! Åh! Åh! Det går likar .NO

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 7/2011

Del: 

Å starte galleri på Manhattan er som å kjøre sand til Sahara, så fremt en da ikke tilfører halvøya noe nytt. Billedkunstneren, og nå altså galleristen, Sol Kjøk sier hun med .NO ønsker å gi norske kunstnere et sted å stille ut på Manhattan. I dette må det vel også ligge et mål om å formidle noe som ikke slipper til ellers, noe særnorsk.

Utstillingen er bygget opp rundt dansetruppen iRo sin forestilling RE-ACTION, og ønsker å si noe om maktrelasjoner. Den er umiskjennelig norsk, alle bidragsytere, med ett unntak, er norske. Og kurateringen, en høstutstilling verdig, blander figurativt, abstraksjon, konseptuelle verk og events.

iRo drar i sin forestilling utstillingspublikummet inn i en koreografert maktkamp, der grenser markeres opp med tape på gulvet. Da forfatteren Edy Poppy gjestet galleriet, leste hun engelske oversettelser fra sine bøker om makt og seksualitet i parforhold. En slik maktkamp i det nære følges opp av Sol Kjøks store veggbilde, og i en mindre tegning av nakne mennesker. Svenske Tilda Lovell går enda lenger inn i kroppen, og presenterer verk basert på røntgenbilder.

Vibeke Jensens tar for seg 22. juli. Hun har materialisert det hele i en installasjon med kunstgjødsel, knust speil og politisperringer. Det er noe kalkulert og forhastet over dette verket, men det kan godt være at det fungerer i en amerikansk kunstsetting.

Det er først med verkene fra de tre siste kunstnerne at det virkelig rocker. Sverre Mallings to verk parafraserer henholdsvis lærebøker i botanikk og romantiske framstillinger av middelalderen. Mallings inspirator Theodor Kittelsen er aldri langt unna, og her er det makten i det lille, og i flukt som vises. Christer Karlstad holder seg i et dystert landskap, en mann baler med seler festet til en trerot, to skikkelser i gummistøvler åler seg utover bjørkegrener, en mann redder en kvinne fra å falle ned i et hull i jorden – det lukter norsk treverk lang vei.

Rosinen i pølsa er gjensynet med Andrea Langes Normalia, verket som handler om en teoretisk sammenslåing av nasjonene Somalia og Norge til ett land. Flagget hun har fått laget til statskonstruksjonen henger på veggen, sammen med dokumentasjon rundt arbeidet. En CD med musikk hentet fra kassetter som somaliske innvandrere tok med til Norge, ligger framme til avspilling. CD-en inneholder også spor av den første svarte jazzmusikeren som, allerede før krigen, spilte inn plate i Norge. Han måtte selvsagt flykte da nazistene kom til landet. Det geniale i Langes verk er kombinasjonen av to motiver. Hun setter vår tids konfliktfylte innvandring opp mot en innvandring som ikke lenger fortoner seg som konfliktfylt, en afroamerikansk jazzmusiker på spillejobb i Norge.

Å promotere skandinavisk kunst på østkysten av USA er noe av det smarteste en kan stimulere til. Middelklassen på østkysten elsker Skandinavia, fra Bergman til Volvo, fra Arne Jacobsen til smörgåsar. Da jeg var i New York for å se denne utstillingen opplevde jeg at menn mye kjekkere enn meg, som jeg møtte i kunstmiljøet, ønsket å ligge med meg, bare fordi jeg var norsk. Med en noe strengere kuratering tror jeg .NO vil klare seg bra.