Panel: Forholdet mellom kunst og kapital

Av: Therese Søgård

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Utdelingen av Statoils kunstpris har ført med seg en debatt om penger i kunsten. I Norge er koblingen mellom næringslivet og kunst svært liten, men kan vi forvente oss et sterkere bånd framover?

Jan Grund, styreleder i Arts & Business.

– I Europa er kunsten i stor grad bundet til næringslivet, men slik er det ikke i Norge. Hvorfor tror du det er blitt så annerledes hos oss?
– Norge har en samfunnsmodell med stort offentlig engasjement på mange samfunnsområder, og hvor vi de senere år har hatt en kulturpolitikk med stadig mer offentliggjøring hvor alt fra korps til kunstgallerier gradvis er blitt absorbert av departementale og kommunale budsjetter. Det har ikke vært tradisjon eller kultur for et så stort næringslivsengasjement for kunst.

–Er det fare for å bli kunstnerisk styrt dersom man mottar støtte fra næringslivet?
– Det avhenger av hvilke betingelser som stilles til støtten. De fleste bedrifter bruker fagfolk og kompetente juryer når de velger å støtte kunstnere og kunstnerisk virksomhet. Det gjelder blant annet utdelingen av Statoil-prisen der det er en kompetent jury som avgjør hvem som får stipendet.

– Kan man ta avstand fra Statoil-prisen og samtidig motta statlig støtte, med tanke på at Norge i stor grad er tuftet på oljepenger?
– Bruken av oljepenger er en integrert del av vår økonomi som gjør det mulig for Norge både å ha en godt utbygd velferdsstat og høye overføringer til kunst og kultur. Det er derfor vanskelig å skille – strengt samfunnsøkonomisk – mellom de kunstnere som mottar direkte støtte fra Statoil gjennom stipend, og de som mottar støtte over mer tradisjonelle offentlige budsjetter. Jeg kan imidlertid forstå at enkelt kunstnere som har et stort miljøengasjement, synes det er problematisk, som samfunnsengasjert kunstner, å motta stipend fra et selskap som Statoil. De bør allikevel respektere at andre kunstnere har et annet politisk ståsted og ser annerledes på miljøutfordringene og Statoil.

– I tilfeller hvor det oppstår kopling mellom kunst og kapital, hevder kunstner Gjertrud Steinsvåg at det vanligvis er næringslivet som har tatt initiativ. Har du inntrykk av at dette stemmer?
– Jeg har ikke detaljkunnskap om dette, men jeg har tro på dialog og samarbeid mellom kunst og kapital. Jeg synes det er flott at kunstnere og kunstorganisasjoner samarbeider med næringslivet om å mobilisere ressurser til kunst og kultur, som ellers ville gått til andre formål. Begge parter må involvere seg for å få et godt samspill.

– Hvor tror du de nye mulighetene for kunstnerne i Norge kommer til å skapes fremover?
– Jeg tror kunstnere og kunstbransjen i fremtiden vil være avhengig både av offentlige og private midler, som i dag. Kunsten og kulturen blir svært viktig i det globale, digitaliserte mangfoldsamfunnet vi nå er på vei inn i. Og når det offentlige kulturløftet, som har resultert i store offentlige bevilgninger, er fullført i 2014, vil vi i tillegg til de offentlige budsjettene trenge privat engasjement.

Gjertrud Steinsvåg, kunstner og initiativtaker til panelsamtalen «Rene eller urene penger» på Kunstnernes hus i januar.

– I Europa er kunsten i stor grad bundet til næringslivet, hvorfor tror du det er annerledes i Norge?
– Det er enkelt og greit fordi vi i dette sosialdemokratiet har sterke tradisjoner for offentlig finansiering av kunst. Det har gjort at vi har en økonomisk struktur i kulturlivet som ikke har ført til at vi har hatt behov for næringslivet som økonomisk samarbeidspartner, slik vi ser eksempler på i USA og andre land i Europa, der kulturlivet i større grad er bygget opp av private midler.

– Er det fare for å bli kunstnerisk styrt dersom man mottar støtte fra næringslivet?
– Jeg tror ikke det er noen reell, definert fare for å bli kunstnerisk styrt, men jeg tror at uansett hva slags samarbeid man går inn i, så må man jobbe med kompromisser. Jeg synes det interessante er symbolverdien i spørsmålet: Det at vi har en frykt for å miste definisjonsmakten handler kanskje litt mer om mangel på erfaring på dette feltet. Samarbeidet mellom kultur og næringsliv er relativt nytt i Norge, og feltet trenger en ny type tenkning der vi må utvikle nytt språk og nye prosjekter.

– Er man som kunstner mindre fri hvis man mottar støtte fra Statoil? Og kan man ta avstand fra Statoil-prisen og samtidig motta statlig støtte, med tanke på at Norge i stor grad er tuftet på oljepenger?
– Hver enkelt kunstner må selv føle i hvilken grad Statoil-prisen påvirker ens kunstneriske frihet og integritet. Jeg vil tro at de som takker ja til nominasjonen føler at friheten er ivaretatt, og at de som takker nei føler at kunstprisen legger begrensninger. Jeg mener at man kan si nei til Statoil samtidig som man mottar statsstøtte. Det er ulike grunner til at kunstnere ikke ønsker et samarbeid med Statoil, og flere eksempler finnes i musikkmiljøet. For eksempel har bandet Kråkesølv takket nei til Statoil-prisen fordi deres miljøpolitiske engasjement gjør det særdeles vanskelig å stå inne for et nært samarbeid med et oljeselskap. Og til tross for at det er en økonomisk sammenheng, så mener jeg det må være lov til å ta en standpunkt til Statoil uten at det stilles krav til å måtte leve ut hele tankerekka om strukturen i norsk økonomi.

– I tilfeller hvor det oppstår kopling mellom kunst og kapital, har du sagt at det vanligvis er næringslivet som har tatt initiativet. Hvem mener du bør ta initiativet?
– Jeg har inntrykk av at samarbeidet i størst grad defineres av næringslivet fordi næringslivet ser verdien av det. Også kunstfeltet gjør nok det til en viss grad, men jeg savner de kunstfaglige initiativene og stemmene, både når det gjelder den politiske vinklingen og byggingen av en ny struktur. Hvis vi skal utnytte disse mulighetene er det viktig at kunstfeltet er med på å tenke, skrive, bygge teori og debattere. Kunstfeltet må selv ta ansvar for å definere kunstfaglig kvalitet.

– Hvor tror du de nye mulighetene for kunstnerne i Norge kommer til å skapes fremover?
– Det vi nå ser en endring på, er at private i større grad kommer inn som en synlig og relevant samarbeidspartner, men vi har likevel en sterk tro på et offentlig ansvar for finansiering av kunstproduksjon. Jeg prøver gjennom mitt bokprosjekt Never mind the benefits, som lanseres i september, å undersøke hvilken symbolsk betydning penger har i kunsten. Vi diskuterer stadig kunstens økosystem gjennom blant annet GI, kunstnernes levevilkår og kulturelt entreprenørskap, så det er interessant å se på hvilke økonomiske, så vel som kunstneriske, muligheter som ligger i privat næringsliv.