Per Kvist velger ett verk

Av: Arne Skaug Olsen

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Per Kvist, kunsthistoriker og tidligere dekan på Kunsthøgskolen i Bergen, velger verk. Kvist skriver for tiden bok om videokunst og filmisk avantgarde.

– Hva gjorde størst inntrykk på deg under Kjell Bjørgeengen og Keith Rowes opptredener?

– Disse konsertene begynner med noe så enkelt som fjernsynsstøy, men så utvikler det seg til å bli noe helt annerledes. Støyen er et bilde som på et vis oppstår fra et ikke-signal; dette ikkesignalet får gjennom Bjørgeengens behandling en materialitet som skaper abstrakte former, som et Rothko-maleri som dannes og går i oppløsning igjen, og blir til bevegelsesenergi. Bjørgeengen får et signal fra musikken som påvirker bildet, og bildet sender et signal som igjen påvirker musikken. I tillegg kan de begge gripe inn og forandre og improvisere i materialet underveis, samtidig som de responderer på hva den andre gjør. Det er rett og slett en live improvisasjon med bilde og musikk. Det er fascinerende å se Bjørgeengen/ Rowe gripe fatt i det harde, sjokkartede og brutale ved den kroppslige erfaringen ved her-ognå- opplevelsen. Det er noe genuint, skapende, men også avklart, i dette auratiske øyeblikket, i møtet mellom det teknologiske og den menneskelige musikalitet.

– Du nærmer deg avslutningen av et større bokprosjekt, hvor du blant annet skriver om Kjell Bjørgeengens kunstnerskap. Si litt om boken?

– Helt konkret tuftes boken på lesning av kunstnerskapene til HC Gilje, Jeremy Welsh, A K Dolven og Kjell Bjørgeengen. Disse leses i lys av avantgarden som tradisjon, men også som motbilder. Tittelen er: Maleri med tid – Om modernisme, filmisk avantgarde og videokunst. En sentral refleksjon knytter seg til forholdet mellom bildets referensialitet og bildet som abstraksjon. Dette er et viktig element i forståelsen av modernismen, hvor det abstrakte bildet står for en måte å uttrykke erfaringer hvor begreper som klanglighet, puls og rytme beskriver en måte å nærme seg verden på, altså begreper fra musikken. Det er vanlig å referere til modernismen som en søken etter det spesifikke for det enkelte medium. Hva angår billedkunsten er dette en fremstilling som må suppleres med en tanke om bildets musikalitet. Dette er et fenomen vi kjenner fra det abstrakte maleriet og som skulle bli et vesentlig kjennetegn ved billedkunstens bruk av filmen.

– Markerer live-aspektet i Kjell Bjørgeengens kunstnerskap overgangen fra avantgardefilm til videokunst?

– Man kan si at det som skjer med videokunsten er innføringen av live-elementet, men det er ikke hele sannheten. En musikalsk tenkning, med vekt på å sette bildet i bevegelse og å skape bevegelsesenergi, stod sterkt i avantgardene og modernismen. Dette gir gjenklang i samarbeidet Bjørgeengen/Rowe, hvor energien som skapes glir over i en sanselig, kroppslig erfaring. Alt dette ut i fra Bjørgeengens enkle utgangspunkt; et signal som blir til en strøm som kan formes. Det mediespesifikke utgangspunktet Bjørgeengen tar, har klare paralleller til Nam June Paik som med sin video-synthesizer ga videokunstneren et musikkens redskap for å skape ikke bare maleri med tid, men også i sanntid. Slik sett kan man si at live-aspektet er et vesentlig skille mellom videokunsten og avantgardefilmen. Som praksis er dette mer komplisert, for eksempel var Jordan Belsons kosmiske filmer basert på å manipulere lys i sanntid. Slik sett befinner Bjørgeengens kunstnerskap seg også i forlengelsen av en historisk avantgardetradisjon.