Hva gjør man med den glade giver?

Av: Ingvill Henmo

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Historien gjentar seg. En privatperson tar saken i egne hender. Denne gangen er det en anonym velgjører som selv velger et minnesmerke over ofrene for 22. juli. De 56 kommunene som mistet noen i terroren, kan så bestemme om de vil si ja eller nei til å motta et slikt monument. Forespørselen blir formidlet via kommunenes sentrale organisasjon KS.

I denne saken er det ingen fagkyndig jury inne, og det har ikke vært noe som likner demokrati med i prosessen – med mindre kommunenes rett til å si «ja» eller «nei» kan regnes som demokrati. Hele prosessen kan tolkes som en blanding av egenrådighet og giverglede fra givers side, og ansvarsfraskrivelse fra KS’ side.

Det offentlige Norge synes å ikke ha apparat til å håndtere henvendelsen. KS videresender forslaget til de aktuelle kommunene. Til Billedkunst sier KS’ styreleder Halvdan Skard at de ikke har noen mening eller engasjement i denne saken. De har bare formidlet et tilbud. Ergo kastets ballen over til kommunene, som har varierende bevissthet om hvordan de skal håndtere kunstgaver fra private givere, og som nok opplever at formidlingen via KS er et slags godkjent-stempel.

Dette handler ikke om kvaliteten på monumentet, laget av Nico Widerberg. Det handler heller ikke om kunstsyn. Det handler om demokrati. I tiden etter 22. juli var det akkurat dette vi skulle bli enda bedre på: Mer demokrati var ett av tiltakene som statsministeren mente vi burde svare terroren med.

Kommunenes sentrale organisasjon KS videreformidlet tilbudet fra den anonyme giveren, tydeligvis uten å se det problematiske i framgangsmåten. Tilbake sitter 56 kommuner som hver for seg skal ta stilling til «et tilbud de ikke kan si nei til». Fattige kommune-Norge kan jo også tenke at dette er den eneste muligheten de har til å få et monument over terroren. At Nasjonal støttegruppe for 22. juli og AUF har stilt seg positive til forslaget, gjør saken bare enda mer delikat.

Men nettopp KS burde forstå at man skal følge vanlig saksgang ved oppføring av et offentlig minnesmerke. Og kanskje spesielt i denne anledningen. Terroren 22. juli var den verste ugjerning begått i Norge etter annen verdenskrig. Minnesmerker knyttet til 22. juli vil ha stor symbolsk betydning for landet framover, og ansvaret for idé og rammeverk kan ikke overlates til en privatperson. Det er en offentlig oppgave.

Å følge vanlig saksgang innebærer utlysning av konkurranse, prekvalifisering, oppnevning av fagjury og så videre. Det tar lengre tid, mange flere vil bli involvert og giveren får ikke bestemme alene – men det er faktisk slik det skal foregå i et åpent demokrati.