NBK-leder 1/2012

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Samling for GI

Å samle kunstnergruppene mot et felles mål for å bevare og forbedre Garantiinntekten (GI) er blitt en vanskelig sak for NBK. Arbeidet med GI i Kunstnernettverket var motivert ut fra en bebudet utfasing av GI til stipend, og en samling for felles sak, bevare og forbedre GI. Det viser seg da at kunstnergruppene har forskjellige behov og forskjellige begrunnelser for sin kunstnerpolitikk. Dette er årsak til at NBK ber om betenkningstid og nå går en annen vei.

Når Kulturdepartementet ber oss komme med forslag til omlegging, er ikke dette begrunnet i billedkunstnernes behov. Begrunnelsen ligger i antagelsen av at GI hindrer kunstnerne i å tjene penger på kunsten sin. Her handler det om avkortningsregel, pensjonspoeng og anstendig lønn, i tillegg til kontroll av midler. Når kulturminisiteren også spår døden for trepunktskravene fra 1974; økt bruk av kunst, vederlag for bruk av kunst og GI, må vi begynne å argumentere for et nytt reisverk.

Regjeringens Kulturløftet II, som har som mål å bedre vilkårene for kunstnerne har vi sett lite til. Dessverre er det begynt i feil ende, ikke bedring, men omgjøring. Den første ordningen som ble omgjort var stipend for endt utdanning, mens GI står for tur.

Årsaken til at billedkunstnerne har flest GI-hjemler, og at den er en så viktig sak for NBK, er fordi billedkunstnerne har spesielle arbeidsvilkår i forhold til andre kunstnergrupper. Kulturbudsjettene sier sitt. Budsjettene er markant større for de andre kunstnergruppene og kanaliseres gjennom institusjonene. Dette fordi brorparten går til lønn av faglige ansatte og ansatte kunstnere. Billedkunstnerne står derimot utenfor institusjonene og må finansiere kunsten på egen hånd. Derfor er GI så viktig for vårt felt, og derfor er GI ryggraden i den kunstproduksjonen som kulturministeren ynder å smykke seg med i offentlige sammenhenger.

At kunstnerne må stimuleres til å tjene penger på den kunsten som lages høres logisk ut for politikere og menigmann. Imidlertid er dette kravet blitt mer massivt og har sin årsak i en grunnleggende politisk vridning i retning av at velferdsordninger i samfunnet er satt under press. NAV, universitet og sykehus har gjennomgått store omveltninger i retning av privatisering og kost-nytte-tankegang. Den samme tendensen ser vi nå i kulturpolitikken.

Den kunsten som er blitt produsert de siste 38 årene, har aldri vært lønnsom for billedkunstneren, med eller uten GI? Bare 10 prosent av billedkunstnerne står for 63 prosent av de samlede markedsinntektene – ikke medregnet stipend. Omsetning av billedkunst har økt betraktelig de siste årene, men at inntektene fra økningen tilfaller ikke billedkunstnerne.

Samtidskunst trenger tid til å bli en kanon og er en forutsetning for at kunst senere kan omsettes i et marked. Den samtalen og kunstfaglige diskusjonen som ligger latent i feltet, foregår utenfor markedet og er grunnlaget for fri billedkunst. Det handler om ytringsfrihet. Det er også dette som gjør at det skapes mangfoldig billedkunst på høyt internasjonalt nivå, og ikke bare kunst til dekorasjon for styrerom og stuevegger.

De andre kunstnerorganisasjonene har landet på en todelt stipendordning. NBK er ikke overbevist om at dette er en bedre løsning enn dagens GI. Vi har ennå ikke fått på bordet argumenter som tilsier at langvarige stipender løser inntektsproblemet, og som igjen fører til bedre levekår.

Den energien og mobiliseringen som NBK opplevde på Kunstnernes Hus lørdag 21. januar, ga oss den ammunisjonen vi trenger for å arbeide videre med GI overfor storting, regjering og opinion. Det er ikke til hinder for at de andre kunstnergruppene imøtekommer kulturdepartementets ønsker. NBK får i mellomtiden behandle forslaget på en demokratisk måte i vår organisasjon. Det handler ikke om direkte uvilje, vi er fortsatt i dialog med departementet, men det vi etterspør er tre ting; En god argumentasjon for at en eventuell omlegging er til det beste for feltet, en grunnleggende tenkning for billedkunstfeltet utover tankegangen om kost-nytte og et spørsmål om hvordan endringene forankres i en stringent og helhetlig billedkunstpolitikk.