Å måtte kaste anker i egen havn

Av: Solveig Lønmo

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Lokal forankring er ofte et nøkkelbegrep for å få bevilget og beholde penger til visningssteder for samtidskunst. Men hva som legges i begrepet er ulikt. Skal det brukes til å hemme og holde igjen visjoner om noe større, eller vil det styrke samtidskunstens posisjon i lokalsamfunnet? Det mobile visningsstedet Luftskipet og Østfold fylkesgalleri Punkt Ø har begge fått beskjed om at forankringen er for dårlig.

– Hvis det å forankre kunsten lokalt betyr at alle skal like den og føle at den er en forlengelse av dem selv, vil vi få lite spennende kunst, mener Gitte Sætre, leder for det mobile visningsstedet Luftskipet, som er lagt ut for salg av eierkommunene etter kun halvannet år i drift.

Østfold fylkesgalleri Punkt Ø opplever på sin side et politisk press på innholdet i sin virksomhet. Bystyret i Moss ønsker seg mindre av det internasjonale og mer av det lokale, og kutter i pengestøtten. Kuttet er i hovedsak rettet mot Momentum, biennalen som driftes av Punkt Ø.
– Med dette blir vi minnet på at selv det som er godt etablert, ikke skal ta sin eksistens for gitt. Nå må vi fokusere på en enda tettere dialog og kontakt med styringspolitikerne og hele tiden orientere om Punkt Øs virksomhet, sier Maria Havstam, som er informasjonsleder i Punkt Ø.

Følelsen av tilhørighet
Ordfører i Moss, Tage Pettersen, er tydelig på at alt som finner sted i en kommune på Moss’ størrelse må ha en lokal forankring for å lykkes.
– Det betyr at lokalbefolkningen må slutte opp om aktivitetene og være stolte ambassadører for institusjonene. Spesielt viktig er dette når lokalsamfunnet er med på å finansiere det som skjer, sier Pettersen. – Moss Avis’ MA-ting (et leserpanel som deltar i redaksjonelle spørreundersøkelser, journ. anm.) viste dette tydelig i januar, hvor et flertall støttet vedtaket om å kutte i overføringene til Punkt Ø.

Mens Pettersen understreker at Punkt Øs Galleri F15 står meget sterkt lokalt, bør det skapes bredere forståelse for Momentums anerkjennelse og betydning.
– Det holder ikke at institusjonen og noen få til vet at Momentum har høy stjerne internasjonalt. I lokalsamfunnet vil man vite hva dette for eksempel kan bety for reiselivsnæringen. Her må Punkt Ø gjøre en jobb, gjennom å kjøre flere prosesser som inviterer til bred deltakelse, sier ordføreren.

Nettopp dette jobbes det med nå som Punkt Ø har begynt arbeidet med Momentum 2013.
– Spesielt i oppstarten fokuserer vi helt konkret på den lokale forankringen av biennalen, og inviterer blant andre ordføreren og redaktøren i Moss Avis til en paneldebatt som skal ta for seg biennalens betydning for Moss, forteller Havstam. – Vi vil belyse spørsmålet om hvorfor Momentum engasjerer nasjonalt og internasjonalt, mens lokalbefolkningen er mer lunken. Dog ikke kjøligere enn lunken; jeg vil også trekke frem nei-prosenten i MA-tingets svar til pengekutt: hele 33,8 prosent mente at Punkt Ø må få beholde støtten.

Et luftslott?
I de tre Vestlandskommunene Fjell, Sund og Øygarden har det siden Luftskipets åpning i mai 2010 skortet på stolte, lokale ambassadører. Dette til tross for at Luftskipets produksjoner har forholdt seg tematisk til landingsstedenes historie, folk og aktuelle problemstillinger. Et eksempel er utstillingen «Subway Sund», som var ment som et litt radikalt innlegg i debatten rundt kommunens infrastruktur.
– De fleste som faktisk har besøkt utstillingene våre, har gått positive herfra. Men hva politikerne egentlig ønsket seg er vanskelig å få tak på, sier Gitte Sætre. – At ordførerne misliker oransje, Luftskipets farge, blir en komisk unnskyldning.

– Problemet er nok at ideen om Luftskipet verken ble godt nok forankret eller formidlet fra begynnelsen av, mener Eli Berland, som er både styreleder i Gode Sirklar og ordfører i Fjell.
– Luftskipet ble nok litt for spontant innlemmet i det større verdiskapingsprosjektet ”Perler i Nordsjøløypa”, noe kommunestyrene må ta selvkritikk på, innrømmer hun. – Hadde vi satt oss godt nok inn i ideen, er det slett ikke sikkert den ville blitt realisert. Starten ble skeiv, fortsettelsen likeså. Den ferdige bygningen var et rart fremmedelement slik den ble plassert her i Fjell, og personlig tror jeg innholdet i utstillingen var uforståelig for mange.
– Men er ikke det uventede og tankevekkende en av de positive egenskapene ved kunst, spør prosjektleder Sætre, som mener Luftskipet har et stort potensial som hittil ikke har blitt sluppet frem.

Gode erfaringer
Kunsthuset Kabuso i Hardanger er et visningssted som opplever god tilslutning fra lokalbefolkningen. Faglig leder Heidi Jaeger trekker frem måten de formidler stedet utad som en av faktorene til dette.
– Vi tør å snakke stort om det vi gjør. Språket vi bruker er også viktig, det er verken spesialisert kunstfaglig eller fordummende; man skal heller ikke undervurdere sitt publikum, mener Jaeger.

Kabuso viser både eldre kunst og samtidskunst, og kan ofte skilte med store utenlandske navn. De opplever ikke noen konflikt mellom det lokale og det internasjonale, snarere tvert imot.
– Gjennom kombinasjonen, der alle utstillinger vies like stor oppmerksomhet, opplever publikum de lokale og nasjonale kunstnerne i en større internasjonal sammenheng. Dette tror jeg skaper en slags stolthet på vegne av det hjemlige, sier Jaeger. – I tillegg jobber vi aktivt mot skolene og prøver å skape et eierforhold til Kabuso hos de unge. Vi møter ulike målgrupper gjennom de mange konsertene vi avholder. Slike ting gir mange og viktige presseoppslag i lokale media.

Både Fjells ordfører Berland og Luftskipets Sætre trekker også frem markedsføring som vesentlig i praktisk forankring. Nå ligger Luftskipet på lager.
– Vi som jobber med samtidskunst, må stadig skolere kommuner og politikere i hva kunst er og gjør, sier Sætre, som gjennom sitt kuratorsamvirke Radiator er en mulig kjøper av Luftskipet.

I Østfold tenker de også fremover. – Samtidskunst er generelt verken lett tilgjengelig eller kommersielt, så fokuset på forankring og kommunikasjon utad må aldri slippes, sier Maria Havstam.