Sanselig minimalisme

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Når Marit Følstad stiller ut på Nordnorsk Kunstmuseum ønsker hun å skape en totalopplevelse som gir publikum mulighet til være kunstens subjekt. Referansene til det Følstad selv kaller «depprock» går igjen i tittelen til utstillingen og enkeltarbeidene.

I litteratur som omhandler Følstads kunstnerskap brukes ofte ordet «delight», og dualismen mellom smerte og nytelse har stått sentralt i hennes tidligere, mer performative arbeider. For eksempel i Følstads video Blow up #7 (2000) kommer dette til uttrykk. Videoen viser Følstad som sakte blåser opp en stor latexballong. Når ballongen har nådd sin yttergrense eksploderer den med en voldsom styrke, og lar kunstneren stå tilbake med merker på huden. I utstillingen på Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) kommer dualismen mellom nytelse og smerte ikke like eksplisitt til uttrykk. «No Strange Delight» synes å være mer sfærisk, og tidsaspektet trer i forgrunnen.

Strekke ut tiden
– Handler det om eksistensielle spørsmål denne gangen?

– Det eksistensielle er ikke noe nytt tema i mitt kunstnerskap, jeg har også berørt dette tidligere. I mine nye verk er jeg nok mer opptatt av begrepet tid, det å forsøke å strekke ut tiden. Konkret gjør jeg dette ved å benytte et tidsspesifikt medium og arbeide med slow motion-strategier, for eksempel i Transmitter and Trumpet (2012) der man kan se meg hoppe opp og ned på en trampoline. Effekten av slow motion får det til å se ut som om kroppen på et tidspunkt svever fritt i rommet. Gjennom å dvele ved detaljer, og arbeide med dramatisk lyssetting og komposisjon opplever jeg at jeg berører den barokke maleritradisjonen. Forholdet mellom realisme og fiksjon står sentralt.

– Hvis du selv skal beskrive viktige aspekter ved ditt senere arbeid, hva vil du da legge vekt på?

– Jeg ønsker å skape et magisk sted gjennom mine installasjoner, en hypnotiserende totalopplevelse der lys, lyd og videobildet smelter sammen og man får en følelse av at tiden oppheves. På metanivå kan publikum gjennom sin tilstedeværelse i rommet blir kunstens subjekt.

En egen verden
I Følstads tidlige arbeider har den enkelte kroppslige aktiviteten, for eksempel det å blåse opp en ballong, fått særlig fokus. Dette er noe man kjenner igjen fra 1970-tallets performance-kunst der det å bruke kroppen ble sett på som en kunstnerisk tilnærming i seg selv. Det performative aspektet ved Følstad kunst har fått kritikere til å legge vekt på at hun både er kunstens objekt og subjekt. Når hun nå fokuserer på betrakterens subjektposisjon kan det henge sammen med en bevegelse vekk fra performance-kunsten.

– Er det nytt at du ønsker at publikum skal stå i sentrum for arbeidet?

– Tidligere arbeidet jeg med fokus på den sosiale konstruksjonen av rom, mellomrommet mellom kunstneren og betrakteren, eller mellomrommet mellom ulike handlinger. For eksempel i en performance som Memory Drawing (1998) der jeg lå naken på gulvet og tegnet opp sirkler rundt kroppen med rød tusj. Nå er jeg mer opptatt av totalopplevelsen. Hvert enkeltverk består av sammenstillinger av ulike elementer som lyd, lys og video som til sammen danner en ny sfære. Dette har bidratt til at jeg arbeider performativt på en annerledes måte, selve iscenesettelsen av rommet blir viktigere enn den handlingen som utføres. Jeg har ikke beveget meg vekk fra det performative, men heller fordypet meg i det.

Sanselig minimalisme
«No Strange Delight» kan beskrives som en stedsspesifikk utstilling. Det handler det om å ta høyde for de mulighetene rommene på NNKM gir og samtidig overskride det som kan oppleves som rommenes begrensninger. Ved å skape det Følstad beskriver som en totalopplevelse, synes hun å strebe etter å frembringe nærværseffekter, øyeblikk av intensitet.

– På samme tid som du er opptatt av sansning og persepsjon har du et svært minimalistisk, og til tider abstrakt, uttrykk. Ser du en motsetning her?

– Det er en kontrast mellom det minimalistiske uttrykket og enkeltverkenes innhold. Det er likevel ingen motsetning mellom minimalisme og nærvær. For eksempel i vinylarbeidet Moonage Daydream (2012) beveger jeg meg ut i abstraksjonen, samtidig arbeider jeg i stadig større grad med elementer som musikk og lys. Jeg er opptatt av å skape et uttrykk som spiller på alle sansene til betrakteren. For kunstnere som Donald Judd og Carl Andre, begge pionerer for 1960-tallets minimalisme, var nærvær sentralt. Hos dem er kunstverket faktisk noe du kan sitte på, gå på eller i hvert fall berøre. Det har fysisk nærvær og tyngde. Den fysiske tilstedeværelsen i rommet er fortsatt et viktig element i mine prosjekter.

– Dette henger kanskje sammen med at du legger vekt på å appellere til sensorisk kroppslig opplevelse fremfor ren intellektuell bearbeidelse, slik du selv sier det?

– Ja, du har rett i at jeg ønsker å legge til rette for at betrakterens assosiative evner aktiveres, sånn sett er det interessant om publikum selv oppdager referansene til musikk i titlene mine. Jeg stiller meg også åpen til at mine verk kan leses inn i ulike kontekster, og at de tematisk kan ha ulik betydning for den enkelte betrakter.

Depprock
Gjennomgående for Følstads utstillingsprosjekter og enkeltverk de senere årene er at de ofte bærer referanse til populærkulturen ved bruk av musikk eller albumtitler. Tittelen til utstillingen på Nordnorsk Kunstmuseum er for eksempel hentet fra et spor på Roxy Music albumet Flesh + Blood.

– Kan du si litt mer om musikken?

– Musikk er viktig for meg på flere nivåer. Tidligere var jeg opptatt av lyd og lydkunst, og jeg skilte mellom lyd og musikk. Etter min utstilling på Kunstnernes Hus (2006), der jeg tok musikk i bruk som selvstendig element, endret dette seg fullstendig. De siste årene har jeg samarbeidet med komponister og musikere. Til utstillingen i Tromsø har Lasse Marhaug og Svarte Greiner bidratt med fantastiske soundtracks. Tittelen på utstillingen og enkeltarbeidene kommer alle fra musikk som betyr noe for meg, blant annet David Bowie, The Cure og Brian Eno. Jeg forholder meg pragmatisk til referansene, jeg samler dem sammen på grunn av deres ordspill eller klang, men samtidig handler det om emosjonelle aspekter ved selve musikken.

Det er ofte et underliggende mørke i Følstads arbeid, noe som speiles i kontrasten mellom smerte og nytelse. I utstillingen på NNKM er mørket mindre konfronterende enn tidligere. Installasjonen Black Tie White Noise (2012), som blant annet består av sort glass og neon, og som henter sitt navn fra David Bowies sang skrevet i forbindelse med raseopptøyene i Los Angeles på 1990-tallet, kan forstås samfunnspolitisk på en subtil måte.

– Er du enig i denne tolkningen?

– Det er interessant at du bemerker det. Det er nok både en astral og en politisk nerve der selv om den er underliggende. Når det gjelder det politiske aspektet er jeg svært interessert i hvordan offentlige rom skapes, hvordan ytringer trer frem som estetiske utsagn eller koder.

Feminisme og forbilder
Følstad har ofte blitt plassert inn i en feministisk tradisjon med særlige referanser til kvinnelige performancekunstnere som var aktive på 1960- og 1970-tallet, som Carolee Schneemann og Cosey Fanni Tutti.

– Hvordan plasserer du deg selv? Er det viktig for deg å være en feministisk kunstner?

– Jeg har selv et personlig forhold til performancekunst fra denne perioden, men det er først og fremst mannlige kunstnere som har vært mine forbilder. Min minimalistiske tilnærming distanserer min egen kunstproduksjon fra den ekstreme kroppsliggjøringen og materialiteten i denne tidlige kvinnelige performancekunsten. Jeg er på sett og vis feministisk i innstilling, selv om jeg aldri føler meg hemmet som kvinne. Konkret tenker jeg derfor aldri på kjønn i produksjonene mine.

– Kanskje du kan si noe om hvilke kunstnere du henter inspirasjon fra?

– 1960- og 70-tallets kunstscene har lenge vært en viktig kilde for inspirasjon, og jeg vender stadig tilbake til sentrale kunstnere fra denne perioden for å få påfyll. Navn som Chris Burden, Bruce Nauman, Robert Smithson og Vito Acconci har vært svært viktige for meg og min utvikling som kunstner. Andre mer samtidige kunstnere er Ugo Rondinone og Jason Rhodes.

– Du er født og oppvokst i Tromsø, det er en stund siden du hadde utstilling her sist. Hvordan føles det?

– Jeg føler på sett og vis at jeg nå slutter den geografiske sirkelen. Tidligere har jeg stilt ut både i Tromsø Kunstforening og ved Festspillene i Harstad. Nordnorsk Kunstmuseum er liksom siste stopp i landsdelen. Det er samtidig emosjonelt å stille ut i Tromsø, ting kommer tettere på og vekten av historie kjennes. Med utstillingen på NNKM føler jeg at jeg står på begynnelsen av et nytt kapittel, på starten av en ny reise.