Wanderlust

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Non profit-forlaget Feil forlag lanserte nylig et prosjekt av Øyvind Aspen og Mercedes Mühleisen, en DVD-utgivelse kalt AKTMALERIN – en transalpinsk kunstreise på elektrisk sykkel

Betrakteren får gjennom videoarbeidets rundt tyve minutter glimt fra en usedvanlig reise på sykkel over Alpene, utført av de godt voksne tyskerne Friedo Niepmann og Hartmut Schmidt, henholdsvis kunstner og oppfinner.

Aspen og Mühleisens har klippet sammen et dokumentarisk råmateriale fra Schmidts videokamera. Kunstnerne får slik en tilbakelent og etterskutt posisjon, som ikke er direkte involvert i det filmede hendelsesforløpet. Samtidig er kanskje Niepmann og Schmidt det egentlige funnet, et takknemlig materiale, med sin 60 mil lange reise på sykkel, fra München til Venezia. De odde typene forserer muntert frodig alpenatur, bratte bakker og idylliske passasjer, de roper «Sport er mord!» etter en gjeng motorsyklister og betrakter flora og arkeologiske funn med et uforutsigbart blikk. Alt dette mens de bakser rundt på en skulptur i hampfiber av en naken kvinnelig kunstner med hatt og staffeli. Denne grovt utformede skulpturen, akterutseilt som kunstverk å betrakte, triller med. Reisen har en egen logikk, helt på siden av rasjonelle og pragmatiske formål. Bevegelsen fra ett punkt til et annet blir høyst eiendommelig utført. Som subjektivt utformet kunstaksjon er dette en åpen handling med uvisst utfall, en liten raritet. Samtidig forstår man at Aspen og Mühleisen har en inkluderende radar; dette prosjektet har sin egen selvdrevne motor og slentrende visjon, og fortjener å bli fortalt.

Absurditeten tiltar når kompaniet nærmer seg Veneziabiennalen som endelig mål. Samtidig åpnes det her opp for et mildt kunstinternt harselas. Den folkelige utformingen av aktmodellmalerinnen, som viser seg å skjule en liten skulptur av en kamelrytterske(!) i sitt indre, passer ikke uten videre inn i Venezias mer elitistiske kunstregime. Niepmann og Schmidt spaserer rundt i kanalbyens trange smug med denne kvinnefiguren på hodet, og denne vandrende skulpturen er litt av et syn. Samtidig blir det påfallende at folk i gata er forberedt på det meste i biennaletider, selv om enkelte stotrende turister spørrende nærmer seg. Språkbristen europeere imellom gjør kommunikasjonen ubehjelpelig. Glippet signaliserer en grunnleggende ubegripelighet. Kunstens påståelighet, her helt i periferien av den offisielle kunstneriske radaren er egendefinert – uten å være klart artikulert eller formidlet.

Den opprinnelige planen om å stille ut skulpturen inne på biennaleområde faller flatt når det viser seg at biennalen er stengt på mandager. Vi ser malerinnen sitte helt forstokket foran den stengte inngangen. Ekspedisjonsteamet returnerer med uforrettet sak dagen etter, og med dette uttrykker de samtidig (med god hjelp av Aspen og Mühleisen) irrasjonalitetens iboende suverenitet. Den skylder ingen forklaring.