Romlingane på LSD

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Prisma Records sine utgivelser, med lyd som låt aparte for tretti-førti år siden, tilfører norsk kunsthistorie nye fortolkningsrammer, sammenhenger og brudd. Så holder da også plateselskapet til på retrohippe Henie Onstad Kunstsenter.

Tonal Image Films 1968-1991 inneholder lyden fra kunstfilmverk av Rolf Aamot, lyd han laget sammen med billedkunstner Bjørg Lødøen. Aamot, som startet sin utdannelse i 1952, fulgte internasjonale trender og startet med elektroniske lydeksperimenter rundt 1960. Med verket Evolution fra 1966, som NRK sendte i 1967, laget Aamot i samarbeid med Arne Nordheim et av verdens første kunstverk ment for visning på offentlig TV. Dette verket er ikke med på platen, men den inneholder en rekke andre interessante spor.

I Actio fra 1980 skaper konkrete og instrumentale lyder, som er kraftig bearbeidede, metallklingende rom. Kinetisk Energi Part 1 & 2 fra 1968 har et mer organisk uttrykk, der råmaterialet ikke er like bearbeidet som i Actio. I Nordlys fra 1991 har Aamot tatt store skritt inn i digitalalderen. Her bygger fragmenterte støyklanger opp et lydlandskap som gir arktiske assosiasjoner. Progress fra 1972 byr på pling og plong, i et lydbilde som leder tankene hen mot det ytre rom. Det er som å høre den samtidige barne-tv-serien Romlingane, på LSD. Visuelt, fra året før, ligger i skjæringspunktet støy- og impromusikk, og kunne like gjerne vært spilt inn i dag. En essensiell samling.

Kåre Kolberg er en av de store komponistene i norsk samtidsmusikkhistorie. En kan dermed spørre seg om de to sporene på CD-en bør betraktes som eksperimentell musikk, eller om de skal forstås som lydkunst i en billedkunsttradisjon. Svaret er at de fungerer fint som begge deler.

Det første verket, Omgivelser, ble produsert i Polen i 1970 i tilknytning til en kunstfilm med abstrakte filmbilder av Jan Horne. Verket er basert på menneskestemmer og konkrete lyder, og minner i lydbildet svært mye om verk Arne Nordheim spilte inn i samme studio, på samme tid. Men strukturen er en annen. Der Nordheim var klangromantiker er det snarere en kulde og kalkulasjon i Omgivelser som gjør det nesten ubehagelig å høre på. Dette er ment som en kompliment.

Portando byr på musikk som ble programmert på Mac så tidlig som i 1987. Den programmerte musikken ble i konsertsammenheng avspilt i samspill med to live perkusjonister. Verket ble bestilt av Henie Onstad, og også urframført der. Det som gjør dette verket interessant er nettopp den sjeldne kombinasjonen av modernistisk slagverk og tidlig digitalsound, altså lyden av et historisk brudd.