Javel til Kilden

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

I hjertet av Kristiansands nye teater- og konserthus, Kilden, befinner et kunstverk seg som er like storslått som bygningen selv: Et over 110 meter langt og, på sitt mest omfangsrike, seks meter høyt veggmaleri signert Josefine Lyche.

Siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i 2004 og i den anledning dekket en diger vegg i Stenersenmuseets kjeller med en blanding av sparkel og akrylmaling, har Lyche laget en rekke lignende stedsspesifikke abstrakte malerier, såvel i offentlige som private kontekster. Men ingen av dem har nærmet seg gigantformatet hun, hjulpet av en rekke assistenter, har arbeidet i på veggen i Kildens øvre foajé.

Ingen som skal se en forestilling i en av kulturhusets fire saler, kan unngå å bli slått i øynene av Lyches maleri, som kan gi assosiasjoner til alt fra blomster til kart, men takket være de sterke fargene samtidig leder tankene til psykedelia. Den mest åpenbare referansen er Claude Monets avlange vannliljebilder – også fordi de ble laget spesifikt for Paris’ Musée de l’Orangerie. Øystein Ustvedt trekker, i sin nye bok Ny norsk kunst, frem Monet i sin lesning av Lyches kunst. Veggmaleriet i Stenersenmuseet er avbildet i boken, og om et annet skriver han at kombinasjonen av litt søtladne farger og «en nærmest maskinell tilvirkning» skaper en kjølig, men sanselig overflate. Ustvedts ord har relevans også for Lyches Kildenarbeid. En samtidig referanse er Gerhard Richters abstrakte malerier. Ettersom man beveger seg bortover langs den malte, men likevel glatte veggen, veksler ulike farger mellom å dominere. Det flotte Uten tittel #36 fascinerer ikke bare i kraft av sin overveldende størrelse, men i kraft av sin assosiasjonsrikdom og sin vri på det abstrakte maleriet, og er på alle måter hovedverket i Kilden-utsmykningen.

I samme rom befinner Vong Phaopanit og Claire Oboussiers neonlysarbeid Coronium seg – et stort antall lysrør festet i taket, hvis styrke «styres» av aktiviteten og lyden på scenene. Til sammen skaper de en interaktiv, solformet «lysekrone» som er mektig, men som dessverre viste seg ikke å være tilstrekkelig for lysbehovet i foajeen. «Forsterkningen» himlingen har fått, burde ideelt sett ikke vært der.

I alle tilfelle er kunsten innendørs mer imponerende enn den utendørs. Reinhard Haverkamps 10,7 meter høye skulptur på det lille Bekskjær foran bygningens hovedinngang har felles med Coronium at den reagerer på omgivelsene: Toppen er i stadig og buktende bevegelse. Masten føyer seg ikke bare inn i tradisjonen for kinetisk skulptur, men forholder seg aktivt til naturen rundt seg. Men ved siden av bygningen, får Danseren noe spinkelt og puslete over seg.

Minst begeistret er jeg for Finn Eirik Modahl og Arne Revheims polerte stålskulptur Javel, hvis 23 meter bukter seg på et litt likegyldig sted, fjellveggen bak bygningen. Den bølgende formen er ikke uten eleganse, men ordet den former, Javel, smaker av et ikke særlig interessant frieri til lett antikverte lokale hilseformer og sørlanderi, begrepet journalisten Gunvald Opstad i sin tid lanserte. Skulpturen kvikner imidlertid en tanke til om man betrakter den fra personalinngangen, der den forvandles til å forme ordet Jævel.