Å lytte til bildet

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Den sør-afrikanske kunstneren Santu Mofokengs fotografier fanger øyeblikk som sammen danner en skygge av et lands turbulente fortid.

Gjennom fotografier av hverdagslivet i townshipene, religiøse ritualer og symboltunge landskap sies på effektivt vis det som ellers forblir usagt. Man kan spørre seg hvorfor kuratoren ikke stoler på bildenes språk, men lar dem følges av forklarende tekstplansjer.

Utstillingen er hans først internasjonale retrospektive utstilling, men Mofokeng er en av Sør- Afrikas mest anerkjente kunstnere og har stilt ut ved en rekke prestisjefylte visningssteder. Utstillingen er omfattende, mer enn 200 fotografier og lysbilder vises, i tillegg til Mofokengs egne tekster og nyhetssaker hvor hans bilder illustrerer sakene. Sammen danner materialet en utførlig oversikt over hans kunstnerskap og dets utvikling som sammenfaller med en av de mest grunnleggende samfunnsomveltninger i moderne tid.

Mofokeng startet som fotojournalist og arbeidet på 1980-tallet i fotokollektivet Afrapix, som dekket anti-apartheidarbeidet. Han forlot dem i protest mot det han så som en ren dokumentasjon av aktivisme som skapte og opprettholdt sine landsmenns offerrolle. Mofokengs videre praksis på 1990-tallet gikk stadig mer over i kunstfeltet, særlig etter oppløsningen av apartheid i ´94. Han jobber narrativt i serier som kan karakteriseres som fotografiske essays. Bildene preges av en dveling ved objektene, menneskene er i forgrunnen. Som fotograf er han diskret, men etterlater samtidig ofte et spor i billedflaten: Et bilspeil, en dør, en skygge som forteller oss at det vi ser er et subjektivt utsnitt av virkeligheten.

Mest interessant er måten han de senere årene har koblet landskap med politikk, ofte med spirituelle undertoner. Seriene Sad Landscapes (2000) og Rethinking Landscape (2004) viser hvordan sør-afrikanere tar tilbake sine landskap. Gjennom sine liv og sine blikk fyller de dem med ny mening.

Mofokeng mener selv at bildene hans aldri må sees som lokale. De spesifikke historiene og landskapene i hans fotografier berører allmenne spørsmål. En slik innstilling er ikke uproblematisk. Når man betrakter et av hans landskap og berømmer ham for å ha formidlet skjønnheten i og bak nøden, må vi også alltid være klar over hva som bokstavelig talt ligger under det faktiske landskapets overflate: massegraver, forurensing. Man kan si at Mofokengs bilder språkliggjør hva landskapet skjuler. Jacques Rancière skriver i boken The Emancipated Spectator om utolererbare bilder, og om hvordan menneskenes ansikter og uttrykk blir representanter for det som ikke sies. Et bilde, skriver han, er ikke en ren avbildning, men et komplekst sett av relasjoner mellom det synlige og det usynlige, det som er synlig og det som er fortalt, og det som er fortalt og det som forblir usagt. Mofokengs bilder er i så måte slående.

Det store omfanget av bilder gjør det vanskelig å trekke frem enkeltmotiver. Slik sett står kurateringen i fare for å dytte tilskueren over i en ren kontekstuell lesning. Det er synd, for bildene hans gir oss mulighet til å se Sør-Afrika med nye øyne, om vi kan fri oss fra en forhåndsbestemt mening eller effekt.