Småby-branding

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Finansmannen Tor Dagfinn Veen er lei av Stavanger Kunstmuseums middelmådige utstillinger. For å bedre situasjonen har han gitt husets direktør tre millioner kroner, slik at museet kan komme seg opp på et anstendig internasjonalt nivå.

Pengegaven skal munne ut i tre store samtidskunstutstillinger, hvorav den første har fått navnet «Sidetracks: Painting in the Paramodern Continuum». La det være sagt med det samme: Denne utstillingen makter ikke å løfter museet opp over det lokale og regionale. Men husk også at i dette eventyret er helten blitt gitt tre muligheter – han har ennå to ubrukte til rådighet for å nå målet.

«Sidetracks» inneholder en del svært interessante enkeltverk, og den følges av en fin og påkostet katalog. Men utstillingen er dårlig montert og dessverre også dårlig kuratert. Tretten kunstnere deltar, alle med flere verk. «Sidetracks» viser arbeider av: Dag Erik Elgin, Jesper Christiansen, Kaspar Bonnén, Matthias Weischer, Toon Verhoef, Marlene Dumas, Luc Tuymans, Leonard Richard, Mary Heilmann, Toby Ziegler, Daniel Richter, Troels Wörsel og Hurvin Anderson. Ifølge utstillingens kurator, museumsdirektør Peter Meyer, er utvalget basert på kunstnere som befinner seg i grenselandet mellom abstraksjon og virkelighetsskildringer.

I utstillingen finnes både figurative og nonfigurative verk, de fleste arbeidene rommer begge aspektene, de er hva man med Meyers ord kan kalle abstraherte virkelighetsskildringer. Så langt, så godt. Problemet er bare at de ulike verkene, til tross for at de er samtidig abstrakte og konkrete, ikke snakker sammen, ikke skaper noe nytt og spennende som helhet. I noen tilfeller er det snarere tvert i mot, de virker ødeleggende for hverandre. Elgins strenge minimalisme forsterker det kitschaktige i Dumas’ portrettkunst, Daniel Richters ekspressive symbolisme overkjører de poetiske kvalitetene i Toon Verhoefs malerier, og Zieglers finstemte fargebruk druknes av Wörsels komplementære sjokkbølger. Hver for seg er de fleste arbeidene i utstillingen vel verdt å se nærmere på, men i stedet for å snakke sammen, truer de med å snakke hverandre i hjel.

Og så er det dette med det paramoderne – for hva vil det egentlig si at maleriet befinner seg i et paramoderne kontinuum?

Visuelt sett presenterer «Sidetracks» oss med alt for mye på en gang. Interessant nok ser vi tegn på det samme i Meyers katalogtekst, hvor sitater fra store filosofer løper side opp og side ned, uten å bli gitt noen personlig analytisk drøfting og fortolkning. Hva mener han for eksempel når han sier: «Det paramoderne er det Moderne overskrevet, det er opplysningen som opplysning, fortellingen som fortelling, tomheten som tomhet». Hvilken innsikt tenker han seg at en påstand som dette skal kunne gi utstillingens publikum?

Meyer har, ifølge eget utsagn, valgt kunstnere fra øverste hylle til «Sidetracks». Det er merkelig å se at han kun oppdaget to damer på hyllen, når vi vet at minst 50 prosent av samtidens best billedkunstnere er kvinner.

Kan hende er det litt naivt å tro at tre millioner kroner er det som skal til for å gjøre et provinsmuseum om til en viktig internasjonal aktør. Men pengene burde i det minste ikke være til hinder for å lage et par riktig gode utstillinger. Meyers første forsøk på å nå toppen innfrir ikke.