Lekende intelligent

Av: Raymond Alv K. Egge

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Et knippe objektifiserte fotografier møter oss i utstillingen «Objeu». Tittelen er sammensatt av de franske ordene for objekt og lek. Altså kan vi forvente oss en lek med objekter. Men er det en lek med objektet fotografi, eller det fotograferte objektet?

Vi har også en idé om at fotografiet i seg selv objektifiserer. Ved å avbilde noe fotografisk, bekrefter vi dets eksistens. Her ligger noe av det vesentlige hos Bergman. Hun fotograferer på en slik måte at vi kjenner en intim følelse av å være tilstede i bildene, og vi hører en poetisk stemme vi kan kjenne igjen gjennom alle bildene. Selv om vi ikke umiddelbart forstår rekkevidden av det vi ser.

Men bildene i denne utstillingen er ikke uniforme. De er montert forskjellig. Noen bilder står på gulvet, mens andre henger på veggen. Et av bildene er av et par sko. Det er tatt av det tilegnede opphenget på veggen, og satt ned på gulvet. Samtidig er det også det første og siste bildet i utstillingen; da det står i entréen – utenfor selve utstillingsrommet. Her oppstår det et samspill mellom motivet, måten det er presentert på og publikums opplevelse av det. Gjennom at det hermer det vi vanligvis gjør før vi går inn i et rom fra en entré, nemlig å ta av oss på bena og sette fra oss skoene.

Et annet eksempel på hvordan motiv og selve kunstobjektet som presenterer dette motivet står i forhold til vår opplevelse, er to bilder med den klassiske bilde i et bilde-oppbygningen. Det ene bildet har som motiv; en ramme hengt opp på et tre i en skog. Et annet er av en innrammet hårlokk som står på gulvet. Bildet av bildet som henger i skogen henger på veggen, mens bildet av rammen som står på gulvet, er plassert på gulvet. Denne type bilder fascinerer oss på samme måte som Eschers tegninger eller Velásquez’ maleri, Las Meninas. De refererer til seg selv og danner dermed en uendelig spiral som leder oss lengre og lengre inn i bildet. De fanger oss.

Serien Alfabet, den eneste med tittel i denne utstillingen, er 26 bilder i A4-format som hver og en viser fragmenter av det totale bildet. Bildeflaten er bevart, men mesteparten av motivet er klippet bort. Hele bildets oppbygning, la oss si dets grammatikk, er fjernet, men en vesentlig og gjenkjennbar del er tilbake. Som om man i et ord fjerner alle bokstavene bortsett fra én. Ord har en bestemt betydning, men kan også være flertydige. Bokstaven har en bestemt funksjon. Den informerer oss om å produsere en lyd. Sånn kan det virke som om ord sier mer enn bokstaver. Men alle bokstavene samlet i et alfabet har i seg et mye større potensial enn én sammensetning av ord. I et alfabet ligger alle verdens skrevne bøker og alle verdens uskrevne bøker. I Bergmans serie spilles det både på det fotograferte objektet og selve kunstobjektet, altså bildene som er utstilt. Bildene kan ses på hver for seg som utdrag fulle av potensiell mening, eller de kan stokkes om, settes sammen, og få en snevrere betydning. På samme måte som vi bruker bokstaver. Hele utstillingen fungerer også på denne måten. Det er mer eller mindre konkrete opplysninger som refererer løst til hverandre. Som betraktere blir vi gående rundt og leke oss med å finne de logiske trådene som binder det sammen, men underveis må vi gi slipp på en tråd, og det hele rakner – vi må begynne på nytt. Jeg vil kalle dette en poetisering av selve intellektet vårt.