Standardtråden

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 1/2012

Del: 

Ann Cathrin November Høibo, som i fjor rundet av på Kunstakademiet, fremstår som én av stadig flere samtidskunstnere som fritt benytter seg av et materielt og håndverksbasert utgangspunkt.

Tekstil som volum eller flate brytes ned eller brettes ut til nye og uventede formasjoner. Internasjonale stjerner som Cosima von Bonin og Karla Black lar tekstile prinsipper regjere i sine installasjoner, bardust objektbasert eller atmosfærisk drapert. Taktiliteten og tradisjonen i materialet blir lett fetisjert. En ambivalent tekstil monumentalitet er hos Høibo hverdagslig og gatesmart, men samtidig full av kunstinterne ambisjoner.

På LIAF i sommer viste kunstneren blant annet en flakvis tildekking av en park. Tekstile kvadrater var lagt ut, overlatt til seg selv, og ble gradvis røffere, mer slitt og fortumlet. Den strenge kontrollen som kan finnes i det utstrakte kvadratiske formatet, ble parert av en handlingsrettet tilfeldighetsstrategi. I all sin enkelthet virket den frigjort og uanstrengt. I utstillingen på Standard, som er Høibos første separatutstilling, er rammeverket adskillig mer stringent. I det lille, men stilistisk førende gallerirommet, blir resultatet overveiende økonomisk og tilbakeholdt, i tråd med galleriets såkalt nykonseptuelle dominans. Men det sitrer fremdeles i et selvsikkert uttrykk, selv om det tidvis vipper mot en forventet tidsriktighet.

I en installasjon i sentrum av utstillingen antyder to spinkle, men systematiske hvite tårn av trådhyller fra IKEA en konsumorientert minimalisme. Form og funksjon er ikke skilt, men spiser av hverandre. Trådkurvenes gjennomskinnelighet gjør denne ellers praktiske lagringsenheten til noe helt uavklart. Tekstiler er ikke foldet sammen og organisert i hyllene, men i stedet plassert på gulvet under dem, overlappende. Hva er denne pragmatiske griden i stand til å romme, bortsett fra et asketisk fravær av klare kategorier? Den er materielt luftig, et luftslott fra billigkroken.

Et gjennomgående tema synes å være fremvisningen av varer blottet for betydning eller verdi, løst knyttet til et lavinntektsegment, og forøvrig rikt utbrodert i galleriets pressemelding. Stabler med hurtignudler synes å være et tomt fyllstoff. Men Høibos nudler er støpt i bronse, og får automatisk et annet tyngdepunkt der de er balansert opp mot veggen, med sitt kompakte mønster av buktende karbohydrater. En jærstol er gått opp i setet, men de slitte fibrene bringer oppmerksomheten til vevens renninger. Her er horisontale og vertikale trådlinjer sammenfiltret, men følger en helt logisk oppskrift som tilsammen danner en tekstil flate. Den innforståttheten Høibo viser i møte med tekstile strukturer, gir henne også anledning til å røske vekk regelmessigheten og bruke det taktile på en ekspressiv måte. Fire vevde bilder, vist på hver side av et glassbelagt monter, er fint utført, og de løse trådene fungerer som hardt tiltrengte malstrømmer. De tilbakefører noe av den iboende energien som kanskje har blitt mattet ned i akkurat denne galleristøpningen.