I øyeblikket: Heidi Nikolaisen

Av: Arne Skaug Olsen

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Aktuell i utstillingen «De Utvalgte» på galleri Knipsu i Bergen. Heidi Nikolaisen er billedkunstner med fotografi som hovedmedium. For tiden er hun i New York gjennom Bergen kommunes gjestekunstnerordning.

– Hva er temaet for arbeidene du viser i utstillingen «De Utvalgte»?
– Jeg har lenge jobbet med fortellinger fra min egen familie. I utstillingen har jeg tatt for meg dommedagstematikk og skapelsesmyter. Videoen I’ll be looking for you er fra en samtale jeg hadde med en av mine kanadiske slektninger, en sterkt religiøs syvende dags adventist. Vi satt og pratet om familie da hun plutselig slo om og begynte å snakke om dommedag og hvor flott alt kom til å bli når dommens dag kommer, og hvor mye hun gledet seg til å se alle igjen. Jeg ble først ganske satt ut av hennes sterke religiøse overbevisning, men i monologen om dommedag forteller hun utrolig levende om bibelhistorien, som om hun personlig kjenner Jesus, Eva, Adam og gjengen. Det flotteste er at til tross for hennes sterke overbevisning om hva som er den rette tro, vil hun likevel ikke sette seg til doms over andre mennesker, uansett hvilken religion de har. Det viser seg etterhvert at det er plass til mange som hun vet hun vil se igjen når dommedag kommer.

– Hva er det du jobber med nå mens du er i Williamsburg i Brooklyn?
– På et tidspunkt befant det seg circa 100 000 nordmenn i Brooklyn, og det kunne nærmest betraktes som en norsk koloni. Jeg har vært interessert i hvordan etterkommerne av norske emigranter forholder seg til det norske, og hvordan de har satt sitt preg på stedene de har bodd. I Williamsburg har den norske kolonien etter hvert forsvunnet, og mange av stedene som var sett på som norske er overtatt av andre innvandrergrupper. For eksempel ble området rundt 8th Avenue i Brooklyn omdøpt til Lapskaus Boulevard på grunn av nordmennenes sterke tilstedeværelse. På det meste bodde det nesten like mange nordmenn i Brooklyn som det bodde folk i Oslo på samme tid. I dag blir dette området kalt Little Hong Kong fordi kinesiske innvandrere har tatt over. Det som skjer er at de forskjellige innvandrerkulturene overlapper hverandre og delvis blandes. Et eksempel er den norske restauranten Atlantic Restaurant som på nittitallet fikk kinesiske eiere, men som beholdt de norske ansatte og noen av rettene fra det norske kjøkken. Jeg har allerede kommet i kontakt med en del nordmenn bosatt i Brooklyn, og vil gjøre intervjuer med dem mens jeg er her for å samle historier og materiale jeg kan bruke videre.

– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger irriterer deg med i norsk kunstliv?
– Måten GI-hjemler blir fjernet på, slik de har blitt nå, bekymrer meg. Når man ser på hva som har skjedd i Nederland i det siste, frykter jeg det samme kan skje i Norge. Noe annet som virkelig irriterer meg er hvordan Christian Ringnes kan få lov til å plastre sin dårlige smak og utdaterte holdning til kvinner over hele Ekebergparken. Det må jo ikke være sånn at når en rik person gir kunst «gratis» til det norske folk, så skal man blindt stå og takke for gaven.

– Og hva setter du mest pris på?
– Det jeg liker med norsk kunstliv er at den gir rom for mye forskjellig kunst. Kunstnere kan i høy grad produsere arbeider uten nødvendigvis å måtte tenke på at den skal selge til et kommersielt marked. Det gir større takhøyde og rom for tenkning. Som kunstnere i Norge har vi mye større frihet enn kolleger i andre land.

– Hvilken utstilling har gjort sterkt inntrykk på deg i det siste? – Jeg så Laurie Andersons performance Delusion her i New York for noen dager siden. Jeg har vært fan av Anderson i mange år, og det var stort å endelig se henne live. Måten hun blander musikk, bilder og historiefortelling på er suggererende. Forestillingen handlet om historier og myter vi bygger opp om oss selv og verden rundt oss, og traff meg på mange plan, både med tristhet og humor.

– Hvilke andre kulturelle uttrykk interesserer deg?
– Jeg finner mye inspirasjon i musikk og film og er veldig interessert i historiefortelling generelt. Jeg hører mye på radio og dokumentarer, for eksempel podcaster som The Moth, This American Life og Radiolab. Disse radioprogrammene formidler et vidt spekter av historier på en måte som er berørende og lærerike. Jeg synes også at NRK produserer mange bra radiodokumentarer.

– Er det noen kunstnere du er spesielt opptatt av?
– Sophie Calle var den kunstneren som fikk meg til å ville bli kunstner selv på 90-tallet, men jeg ble skuffet over hennes siste utstilling i forbindelse med Istanbulbiennalen i 2011. Nå nylig har jeg funnet kunstnerskapene til Kara Walker og Yto Barrada veldig interessante. De jobber begge med tematikk som handler om selvbiografi og politikk på en måte som berører emosjonelle nivåer hos meg som betrakter.