Kuratoren: Gavin Jantes

Av: Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Aktuell som kurator for «Prisme: Tegning fra 1990 til 2012» og som vises ved Museet for samtidskunst frem til 5. august. Jantes, som opprinnelig er kunstner, har omfattende erfaring fra ulike ledd i kunstfeltet. Han har vært kurator ved museet siden 2004.

– Du har organisert utstillingen i lys av fem tilnærminger: idéoversettelse, rombeskrivelse, sekvens og øyeblikk, fantasi og dokument og mekanoautograf. Hvorfor?
– De er ikke ment som kategorier eller temaer, men mer som eksempler på hvordan tegning kan gå i dialog med rommet og utforske ideer og nye teknikker. De har med andre ord ikke noen teoretisk forankring, men er ment som et hjelpemiddel for publikum til å orientere seg i utstillingen som inneholder nærmere 400 verk av 36 forskjellige kunstnere. Når du vandrer gjennom utstillingen, opplever du på denne måten at ting henger sammen.

– Hva tenker du om tegningens essensielle vesen?
– Jeg er av den oppfatning at tegning ikke kan kategoriseres. Først og fremst viser utstillingen til tegning som selvstendige arbeider, ikke til skisser eller forberedende studier. Den handler om tegningens autonomi. Jeg har overlatt til kunstnerne å definere sine egne verker. Et arbeid av Dag Erik Elgin er for eksempel utført i akryl på lerret, men han kaller det Evening Drawings/ Arbendzeichnungen. Det skyldes at tegningene, som dokumenterer små fragmenter fra kunstnerens hverdag, opprinnelig var utført med penn på papir, men så overført til lerret med pensel. Tegning assosieres konvensjonelt med linjer på papir. En vandring gjennom denne utstillingen vil imidlertid vise at dette ikke alltid er tilfellet, noe som synliggjør en tendens som er markant for tegning de siste 20 årene.

– Hvilke kriterier har dannet utgangspunkt for ditt valg av arbeider?
– De visuelle kvalitetene til verkene kommer i første rekke. Jeg liker ikke utstillinger hvor den visuelle estetikken er satt til side til fordel for informasjon om det idébaserte innholdet. I løpet av mitt liv har jeg sett enorme mengder kunst, derfor vet jeg at når noe berører meg, på godt eller vondt, er det interessant, og det har ikke noe med språk å gjøre.

– Hvordan arbeider du og hvordan ser prosessen ut fra idé til utstilling?
– Dette er en pågående og dynamisk prosess. Utgangspunktet er en grunnleggende idé og plan hvor alle detaljer er plottet inn. Etter hvert som verkene kommer på plass i gallerirommet, viser det seg ofte at de virker annerledes enn tenkt. Det fører alltid til en rekke omrokkeringer. Ofte skjer det at den opprinnelige ideen må forkastes fordi jeg oppdager nye aspekt ved utstillingen når jeg begynner å bevege meg gjennom den.

– Er det noen verk som har betydd mer enn andre i denne prosessen?
– Flere verk utmerker seg fordi de i større grad enn andre slår hull på konvensjonelle begrep om tegning. Blant disse finner vi arbeider av Richard Long, Nancy Rubin, Carlos Capelán, Pierre Lionell Matte, Ane Mette Hol, Tony Cragg og Kjell Varvin. Dessuten er det selvfølgelig de med spesielle håndverksmessige kvaliteter. Arbeidene til Patrick Huse og den kinesiske kunstneren Zhang Chun Hong er unike i den sammenhengen.

– Inngår denne utstillingen som et ledd i et større satsningsområde til museet?
– Ja, museet går igjennom samlingen med utgangspunkt i ulike metoder og medier. For ti år siden gjorde vi en skulpturutstilling i kunsthallen på Tullinløkka og i fjor hadde Museet for samtidskunst utstilling med installasjoner. I løpet av de neste fire årene er planen å lage utstilling om maleri, samt en video- og en fotoutstilling i tillegg til «Prisme».

– Med tanke på at Museet for samtidskunst er å regne som en nasjonal forskningsarena, på hvilken måte tenker du at «Prisme» kan bidra til ny kunnskap?
– Bare det å vise arbeider som er ukjente for mange, åpner for debatt og nye diskusjoner. I tillegg har vi publisert en katalog, og det blir arrangert konferanse, artist talks og flere workshops i løpet av utstillingsperioden.

– Hva er du mest fornøyd med når det gjelder «Prisme»?
– At den ble realisert. Jeg hadde til gode å kuratere en utstilling om tegning og dessuten har det ikke blitt laget en tegneutstilling i museets regi tidligere.

– Og den største utfordringen?
– Tidsplanen var presset, vi hadde kun tre måneder å lage utstillingen på. Det var vanskelig å låne verk fra offentlige samlinger på så kort tid. I stedet har vil valgt å samarbeide med private institusjoner, samlere og kunstnerne selv.