La det bli lyskunst

Av: Rasmus Hungnes

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Vi har snakket med HC Gilje om kunst, musikk og kjedelig kunstprat.

– Jeg jobber med tomme rom: arbeidet oppstår i det tomme rommet, med projeksjoner og refleksjoner, sier HC Gilje.

Stedet der vi produserer meningsbærende gutturale og labialiserte lyder, Giljes atelier, er derimot ikke tomt. Snarere er det som en kreativ labyrint av verktøy, materialer og tekniske duppeditter, der man i en og annen avkrok kan snuble over en skisse eller prototyp. Ingen ferdige verker å skue.

Rommet som effektboks
– Arbeidene mine ville sett utrolig kjedelige ut hvis de hadde blitt vist på en skjerm. Videoene er helt flate, kun todimensjonale streker. Det er i møte med det fysiske rommet at de interessante tingene oppstår i og med at jeg jobber i grenselandet mellom projeksjon, objekt og rom. Denne typen arbeider kunne jeg ikke planlagt i studioet på forhånd – de er avhengige av det som skjer når jeg befinner meg fysisk i rommet. Også lyden blir omformet av hvordan rommet er. Enkelt sagt er rommet en slags effektboks. Jeg har gjort noen rene lydarbeider, men de har alltid, på en eller annen måte, vært knyttet opp mot rom og bevegelse i rom.

Et av Giljes mer minimalistiske arbeider heter Snitt og ble vist på Galleri 21 i Malmø i 2010: En projeksjon av en rett, hvit strek som sakte «scanner» det ellers mørklagte gallerirommet.
– Den hvite streken skjærer gjennom rommet i forskjellige vinkler. Jeg var interessert i å undersøke hvordan det fysiske rommet bryter opp en i utgangspunktet rett linje – linjen brytes opp i møte med rommet, men tydeliggjør også noen detaljer i rommet som man ikke er oppmerksom på ellers.

Bevegelse og varighet
Projected Light Spaces, gigantiske videoprojeksjoner som omfavner hele rom, har vi sett her hjemme på Hordaland Kunstsenter i 2010, og det siste innslaget i denne serien finnes på Giljes separatutstilling som nylig åpnet på Woodstreet Galleries i Pittsburgh. blink er en slik installasjon: Streker projisert på gulvet, striper som definerer og forskyver vinkler i rommet, glidende fargeoverganger, refleksjoner. På samme utstilling finnes også en rekke Projected Light Objects, trerammer som nærmest svever over gulvet med projeksjoner av skiftende form og farge på. Objekt og lys blir til ett. Installasjonen In Transit består av en lang rekke hvite trerammer som henger på rekke og rad – ikke på veggen, men midt i rommet. I taket glir en skinnende lyskilde fram og tilbake langs en skinne. Skinnet fra lampen lyser opp rammene som fader inn og ut, en etter en, og skaper en nærmest animert bevegelse i rommet i kontrast mot skyggene som kastes på gulvet som flytter seg i et suggererende, glidende mønster.

– Jeg jobber mye med ting som gjentar seg, er i konstant bevegelse. Hva gir et rom en «varighet»? Hvordan opplever man at tiden går? Hvis det ikke skjer noe i rommet, «stopper» da oppfattelsen av tid? Man kan gi noen indikatorer på forandring, for eksempel ved flytting av lys og skygger. Når lys beveger seg oppfatter man tid. Tempo er også viktig. Man kan jobbe med forskjellige hastigheter, og slik skape forventninger. Hvis man opplever noe som går hurtig, blir man gjerne rastløs dersom tempoet på det som følger er langsomt.
– Det er noe interessant med denne typen dynamikk. De siste årene har tempoet gradvis blitt redusert i arbeidene mine, ting går saktere og saktere og saktere, og det er ingen naturlig begynnelse og slutt, bare en tilstand som forandrer seg langsomt. Betrakteren kan komme inn i en modus der man klarer å synkronisere seg til tempoet som manifesterer seg i rommet og få en alternativ opplevelse av varighet. Vi forholder oss til tid i forhold til vår egen kropp, og tid har mange forskjellige «oppløsninger». Ulike ting og organismer har helt forskjellige varigheter, noe som gjør at en fornemmelse av forandring alltid oppfattes ut fra vår egen varighet eller tidsoppløsning. Teknologi gjør det mulig å forrykke dette. Det å kunne være med på å forme opplevelsen av tid og opplevelsen av varighet syns jeg er interessant. Det høres veldig kjedelig ut, men men.
– Nei nei, det høres ut som kunst, sier jeg.
– Ja, ikke sant, ler Gilje, – Jeg syns jo mye utrolig mye kunst er j****g kjedelig, sier han og ler.
– Men jeg er jo veldig opptatt av musikk og lyd, og jeg har gjort mange prosjekter sammen med musikere og lydfolk. Noe av det jeg har likt med tanken om å jobbe med lyd som tekstur, er at man strekker ting langt nok ut. Som, igjen, jeg tenker har med opplevelsen av varighet å gjøre. Å gjøre noe lenge nok; det kan være kjempeinteressant med ting som bare gjentar og gjentar og gjentar og gjentar og gjentar og gjentar og gjentar seg. Selv om gjentakelser kan være ganske enerverende, så gir det noe ekstra hvis man er tålmodig nok – man kommer inn i en annen tilstand. Det er spennende å jobbe med folk som driver med støyog dronemusikk, de har mye av den samme måten å tenke på som jeg har rundt mine arbeider. Det kan være sært og hardt, men samtidig er det noe annet som fungerer fysisk, som ikke bare er en intellektuell opplevelse, men noe man kjenner på kroppen.

– Har du hørt på ekstrem-metallbandet Orthrelm? spør jeg, siden vi snakker om musikk. – På sine første plater komponerte de låter etter prinsippet å aldri gjenta noe. Men på ettsporsalbumet OV omfavnet de gjentagelsen totalt: Man får høre det samme lille riffet om og om igjen, gjerne i 8-10 minutter før det forandrer seg en aldri så liten liten smule.
– Det, svarer Gilje, – er jo noe av det for eksempel Jazkamer prøver på med Metal Machine Music, å dra ting ut, både det harmoniske og rytmiske. Ganske repetetivt. Jeg har også en gammel Neurosis-plate hvor det er et 14 minutters spor der det samme riffet går om og om igjen. Man blir litt sprø, men samtidig blir man sugd inn i det. Og når det først skjer en forandring blir man jo helt slått i bakken. Det er interessant hvordan hukommelse påvirker opplevelser, at man har en erindring av å ha hørt noe før påvirker hvordan man opplever det når man hører det igjen. Når du har hørt det så mange ganger, blir det noe annet enn bare repetisjon. Repetisjonen blir et slags rom, eller tilstand. Dette er noe jeg ønsker å utforske med det visuelle språket.

Tidsoppfattelse
– Tidsbaserte medier som film og musikk ser jo ut til å være mer populære enn det statiske uttrykket billedkunst ofte er. Det er noe med opplevelsen av tid som er programmert inn i oss, biologisk, er det ikke?
– Det er noen som hevder at vi ikke har noen måte å måle tid på, men bare forandring. Tidsoppfattelsen er alltid relatert til en eller annen målestokk, og det er interessant hvordan målestokken blir endret når man utsettes for forskjellige ting. Film og musikk kan jo være ren underholdning, som har en definert begynnelse og slutt, og det er jo helt topp, men det blir jo noe annet enn den litt mer munkeaktige tilnærmingen. Ikke bare innenfor musikk, men også innenfor billedkunst, kan man snakke om tilstand eller energi. For eksempel kan jeg på konsert ha en opplevelse av at jeg forsvinner inn i musikken. Dette kan skje helt uavhengig av konteksten, som man ofte skylder på når man har en typisk kunstdiskusjon – stemningen i publikum, øl, t-skjorter, rockens kulturelle betydning – fortolkningen av det rundt er ikke jeg så interessert i. Jeg interesserer meg mer for den rene tilstandsendringen som oppstår i slike gode øyeblikk. Hans Ulrich Gumbrecht har skrevet en del om forskjellen på meaning culture og presence culture: Kunst og kultur skal ofte forklares eller fortolkes, og i en kunstdiskusjon glemmer man ofte å ta i betraktning det at man faktisk opplever noe, og er til stede i det som skjer.

– Musikk kan jo få folk til å danse og greier, noe som må være et uttrykk for at man blir en del av det som skjer?
– Det er jo et uttrykk for at man er til stede med hele seg. Jeg mener at man forholder seg til musikk kroppslig. Jeg klarer aldri å stå helt rolig under en konsert, og jeg prøver å få til noe liknende visuelt. At man har en kroppslig opplevelse, at det er et poeng at man opplever det der og da, at man er i akkurat dette rommet akkurat nå. Jeg var nylig i New York og så en utstilling av Doug Wheeler, som er en del av Light and Space-bevegelsen, sammen med blant annet James Turell. Arbeidet ser ut som en todimensjonal, opplyst flate på en vegg, men man kan tre inn i den. Man går gjennom en klart definert ramme, og kommer inn i et totalt oppløst rom – helt hvitt, de har klart å runde av alle deler av rommet, så man vet ikke hvor veggene er før de er klin oppi en.

– Så du syns ikke all kunst er kjedelig?
– Jeg syns ikke det er kjedelig kunst å oppleve, nei, men kanskje kjedelig å se på, og snakke om. Jeg liker jo å se på ting rundt meg, å være ute i naturen, slike helt banale ting. Det er kanskje mest alt pratet rundt kunsten som er kjedelig.